«NHS-helvetet mitt venter på operasjon og informasjon»

Jeg gikk ned en svakt opplyst gate i øsende regn, snublet i en gren som ble løsnet av stormen og knuste ansiktet mitt mot fortauet. Med det var min siste opplevelse av NHS-omsorg i gang.

Da jeg snublet på beina, blod strømmet fra ansiktet mitt, var jeg overbevist om at jeg hadde brukket nesen. Jeg ringte kona mi Diane og hun skyndte seg å ta meg til legevakten.

Da vi så triagesykepleieren, var blodoppsamlingen på gulvet det første tegnet på hvor alvorlig problemet var med albuen min.

Jeg brukte da mange timer på å ligge på en vogn og vente på neste trinn. Muligheten for innleggelse ble diskutert, men jeg kom til slutt hjem med armen i gips kl. 03:45 BST.

Den helgen serverte Diane meg med hender og føtter. Det var en nøktern opplevelse og kanskje et glimt inn i fremtiden min, ettersom Parkinsons sykdom gjør meg gradvis mindre i stand til å gjøre ting jeg en gang tok for gitt.

Fra nå av vil det være en dæsj frykt knyttet til en annen aktivitet jeg aldri har tenkt på: å gå en tur.

Uken etter ventet jeg spent på en telefon fra Ealing sykehus for å fortelle meg når de skulle operere den sterkt brukne albuen min.

En kilde til angst var vanskeligheten med å kontakte noen på sykehuset. Uten navn går du fortapt i sentralbordhelvetet, og flytter fra en stasjon til en annen og prøver å identifisere den rette tjenesten.

Jeg fikk en telefon på tirsdag for å ta en skanning, som viste at det var et sammensatt brudd, hvor beinet hadde brutt gjennom huden – noe som burde vært notert da jeg ble sendt hjem LØRDAG.

Registreringsmannen ville nå at jeg skulle tilbake til sykehuset for å bli innlagt, legge på antibiotikadrypp og forberede meg til operasjon onsdag eller torsdag.

Det så i hvert fall ut som en klar handlingsplan, og da min kone Diane kom hjem dro vi til sykehuset.

Vi ankom klokken 19.00 med den dumme misforståelsen at jeg ville bli ført bort og satt på et drypp antibiotika pronto.

Ingen sjanse. Klokken var 21.00 da jeg lå på en båre mens registraren inspiserte såret mitt og erstattet gipsen. Vi var i et avlukke som også huset linskapet, så det var en konstant strøm av medisinsk personell som gikk forbi og lette etter laken og puter.

Klokken var 01.00 neste dag før de endelig fant meg en seng på en avdeling.

Nå kjenner vi alle presset på akuttmottaket og mangelen på senger – og det hardt pressede personalet var nydelig – så jeg var i stand til å tåle den lange ventetiden. Det som bekymret meg var akkurat når jeg skulle settes på antibiotika-drypp, som jeg hadde fått beskjed om at det haster.

Jeg fortsatte å fortelle alle som kom i nærheten av meg om det, men jeg fikk blanke blikk. Etter klokken 23.00 ble jeg fortalt at jeg ikke lenger kunne spise eller drikke for å være klar til operasjon om morgenen.

Til slutt, klokken 03.00, ble en kanyle satt inn i hånden min og antibiotikaen begynte å strømme.

Onsdag morgen kom etter en stort sett søvnløs natt, men jeg følte meg sikker på at bruddet mitt endelig skulle fikses. Hvor var det?

Jeg spurte stadig når en avgjørelse skulle tas om operasjonen min, men jeg fikk ikke noe svar. Håpet begynte å falme, så rundt klokken 22.15 kom en lege og virket overrasket over at jeg ventet å gå til operasjonsstuen – jeg hadde tross alt bare gått på antibiotika en kort stund.

Jeg kjente en enorm følelse av antiklimaks, men jeg kunne i det minste spise frokost nå, og jeg ville være hjemme torsdag ettermiddag.

Hele syklusen startet på nytt – ingenting muntlig etter kl. 23.00, noen timers urolig søvn, våknet kl. 05.30 uten tvil – men med samme resultat.

Klokken 9:30 sendte jeg en tekstmelding til Diane: «Venter fortsatt på informasjon. Dette stedet gjør meg gal.»

Kort tid etter fikk jeg bekreftelse: Jeg var fjernet fra listen. En 94 år gammel mann brakk hoften og noen andre ble skadet i en bilulykke. Det var vanskelig å argumentere for at de ikke skulle prioriteres i operasjonsteatret.

Men hvis jeg hadde blitt akseptert på lørdag, ville jeg allerede ha blitt avgjort.

Min elendighet har trengt nye dybder. Selv om min Parkinsons sykdom kanskje ikke forårsaket mitt fall, ble symptomene mine nå forverret av smertene og ubehaget i høyre arm.

Nå fryktet jeg at jeg ville komme ut av denne prøvelsen etter å ha tatt et stort skritt fremover på Parkinsons nedgangsstigen.

Frem til det tidspunktet betraktet jeg meg selv som en som taklet min Parkinsons sykdom godt og absolutt ikke som en eldre person. Men i dagene etter hendelsen følte jeg meg 10 år eldre, skjør, ubesluttsom, en pasient som ventet på å bli fortalt hva jeg skulle gjøre i stedet for en fri agent som forme livet mitt.

Jeg forklarte frykten min til de som brydde seg om meg, og for å være ærlig så det ut til at de forsto. Plutselig hadde jeg tre leger og en oversykepleier rundt sengen min som diskuterte alternativer. Beslutningen ble tatt om at jeg måtte til et annet sykehus for en operasjon på lørdag.

Etter 36 timer med unødvendig okkupasjon av en dyrebar seng, ble jeg løslatt fra sykehuset for å reise hjem for natten – selv om papirarbeidet for løslatelsen tok fire timer.

Vel hjemme var spenningen enda større. På grunn av en hendelse under overføringen av kontaktopplysningene mine, tok det hele fredagen å finne ut hva som skjedde videre.

Men jeg fikk til slutt oppringningen og dagen etter ble jeg innlagt på Northwick Park Hospital i Harrow.

Fra det tidspunktet gikk alt bra. Jeg var først på operasjonslisten og våknet like etter klokken 14.00 med noen smerter, men ekstremt lettet over at jobben var gjort. Åtte dager etter ulykken min kunne min bedring begynne.

Jeg vil understreke at jeg på begge sykehusene ble tatt hånd om av utmerket personale som jobbet under stort press og vanskelige omstendigheter. Men det som slo meg var at NHS fortsatt er et tungvint beist som sliter med å snakke med pasientene sine eller seg selv.

Å finne ut om behandlingen din er som en hinderløype der systemet alltid er et skritt foran. Men kommunikasjonen mellom medisinsk personell innenfor og mellom sykehus fremstår også som håpløst utilstrekkelig, og skillet mellom leger og sykepleiere er spesielt akutt.

Jeg føler også at nye datasystemer i noen tilfeller bremser ned i stedet for å øke hastigheten på informasjon gjennom systemet. Lørdag morgen, mens vi ventet i kirurgisk vurderingsenhet, samlet fire sykepleiere seg rundt en dataskjerm mens en femte forklarte alle trinnene som skulle følges for å registrere en pasient og legge dem i seng. . Det tok omtrent 20 minutter og virket som å mestre et komplekst videospill full av bjørnefeller.

En positiv var NHS-appen som ofte var først med ny informasjon, for eksempel utskrivelsesbrevet mitt, men jeg måtte fortsatt vente på at det ble skrevet ut før jeg kunne gå.

Jeg er veldig takknemlig for at NHS endelig kom godt og behandlet meg, og jeg får sakte tilbake mojoen min mens jeg forbereder meg på andre prosjekter – spesielt arbeidet mitt med redningshunden vår Sophie fra Romania, som ble forsinket i utviklingen sin på grunn av min manglende evne til å jobbe med henne.

Men min siste erfaring som kunde i helsevesenet overbeviste meg likevel om at mer penger og flere ansatte ikke vil løse problemene uten noen grunnleggende endringer i måten den kommuniserer på.

London North West University Healthcare NHS Trust sa: «Det er klart fra Mr. Cellan-Jones» nylige erfaring at vi må gjøre mer for å forbedre måten vi kommuniserer med pasienter som trenger vår traumetjeneste.

«Vi er alltid takknemlige for tilbakemeldinger fra våre pasienter og har allerede gjort ordninger for å gjennomgå traumeveien vår i Ealing, slik at vi kan gjøre forbedringer for å gi en så smidig opplevelse som mulig for våre pasienter.

«Vi ønsker Mr Cellan-Jones en rask og jevn bedring.»