Her får hemmelige Matilde behandling

– Uff…

Matilde viser med kroppen hvordan det føles. Rister sakte på hodet, bøyer overkroppen i en sving. Hun og sønnen har fått nummerlapp og venter i en lang korridor på tur. Billetten går opp og ned fra vesken hans. Matilde blar i den, lar den snurre sakte mellom fingrene mens hun snakker om hva hun mener er galt med kroppen hennes. Sønnen avbryter fra tid til annen og forklarer på engelsk hva hun nettopp sa på spansk: hun er veldig sliten og litt svimmel. Et bestemt ord er vanskelig å oversette. Telefonoversettelsesappen hjelper: noe er galt med blodtrykket.

Det er torsdag kveld, klokken er nesten halv ni. Hit, i Serafen på Kungsholmen, kommer det folk som av ulike årsaker ikke kan få behandling andre steder. Etter loven har asylsøkere og papirløse rett til behandling som «ikke er råd til» på vanlige helsestasjoner og sykehus, men nøyaktig hva det betyr er ikke helt klart. Helsepersonell gjør ulike vurderinger.

Det er drop-in, og vanligvis dukker de første opp en time før resepsjonen åpner klokken 18. I dag har det allerede dannet seg kø klokken 16.

Når klokka slår fem, står rundt 15 personer i en stor gruppe. Noen flytter vekten fra den ene foten til den andre, et par snakker lavt med hverandre i korte setninger. Noen suger sakte ut gjennom tennene.

Alle de som jobber medisinsk på Serafen er frivillige og antall deltakere varierer derfor fra gang til gang. Det er tre leger, tre sykepleiere, to assistenter, en tannlege og en tannlegeassistent i kveld. Det er uvanlig mange mennesker, likevel er det seks besøkende som blir avvist i døren og bedt om å komme tilbake neste uke.

verdens leger, som administrerer mottaket, er en del av det internasjonale Doctors of the World-nettverket og er til stede i over 70 land. I Sverige opererer de på syv lokasjoner med ni mottak. I fjor fikk organisasjonen 1.425 besøkende på landsbasis.

Noen pasienter har blitt nektet regelmessig omsorg på grunn av uvitenhet eller uvilje, andre har omsorgsbehov som er vurdert som passende. Noen papirløse unngår også å søke «vanlig» behandling fordi de frykter at myndighetene vil finne ut at de oppholder seg ulovlig i landet.

Sykdommer og lidelser varierer. Den dekker alt fra utbredt magesmerter, til mindre hudsykdommer, til diabetes og nyoppdaget kreft.

Klas Ytterbrink Nordenskiöld er medisinsk direktør i Serafen. Han sier pasienter allerede står i fare for ikke å få den omsorgen de har krav på. Han er nå bekymret for hvordan deler av Tidö-avtalen kan påvirke pasientene og nevner blant annet punktet om opplysningsplikt. Det foreslås at myndighetene plikter å varsle politiet dersom de kommer i kontakt med papirløse. Avtalen legger opp til at det skal kontrolleres om helsehjelp er omfattet av opplysningsplikten eller ikke. Klas Ytterbrink Nordenskiöld mener dette fortsatt vil påvirke folks mulighet til å motta bistand.

– Jeg tror at denne typen forslag og politikk sprer seg i helsevesenet. Vi ser allerede i dag hvordan helsepersonell gjør vurderinger ut fra hvor pasienten kommer fra i stedet for hvilken type sykdom de har, sier Klas Ytterbrink Nordenskiöld.

Betyr kritikk av at papirløse får tilbud om bistand, at det sender et signal om at de får bli, selv om de har fått utvisningsordre?

– Disse menneskene vil ikke forsvinne. Vil det virkelig være bedre for samfunnet om flere ikke tør å søke behandling og i stedet blir alvorlig syke? Jeg sliter med å sette det sammen. Det er mye dyrere å gi omsorg til en som er kritisk syk, sier hun.

I næringslivet ser du den første åpningstiden er den travleste. Frivillige går raskt ned korridoren inne i mottaket, henter pasienter og legger igjen skjemaene for dokumentasjon. Klas Ytterbrink Nordenskiöld ber en av vertene om å skanne et EKG.

En annen lege, Annika Sörling, spør om hun kunne bytte rom med noen litt raskt. Rommet han faktisk har om kvelden har glassvegg og egner seg ikke for kroppsundersøkelser.

Hun har vært frivillig i Serafen i ti år, i ulike roller. Til vanlig jobber han som ST-lege ved Södersjukhuset. I årene han har fulgt Serafen, er den største forskjellen hvor mange som er involvert, sier han — før var det mange flere som ønsket å være her for å jobbe frivillig. Kanskje har det å gjøre med et skiftende sosialt klima, sier hun:

– Jeg vet ikke, men det er en følelse.

Han frykter at Doctors of the World og andre veldedige organisasjoner vil spille en stadig viktigere rolle i fremtiden. Hun mener faktisk flere pasienter som kommer til Serafen bør plasseres i vanlig omsorg, der omsorgen er bedre.

– Når vi tidligere henviste papirløse, ble noen redde, og da kunne vi berolige dem med «nei, ingen kan gå inn i deg, det har ikke leger engang lov til». Nå virker det ikke så opplagt.

Ute på venterommet Matilda ble igjen. Hun og sønnen kom til Sverige for tre år siden. Først flyttet Matildes datter til Sverige etter å ha blitt truet som journalist. For tre år siden fulgte Matilde og sønnen etter.

Da Migrationsverket avgjorde at Matilda og sønnen ikke var kvalifisert for asyl, dro de ikke hjem. Nå lever de uten papirer som venter på å kunne søke igjen.

– Det er veldig voldsomt i El Salvador, vi følte oss ikke trygge. Du ser automatvåpen på gata, sier Matildes sønn.

Dette er Matildes tredje besøk i Serafen. Først prøvde hun et helsesenter i Upplands Väsby, hvor hun og sønnen bor, men det ble et tilbakeslag der. I stedet kom de hit etter forslag fra en katolsk hjelpeorganisasjon.

Klokken nærmer seg åtte når det er Matildes tur. Han smiler trett og veiver med hånden mot rommet.

– Det er veldig fint at det finnes, oversetter sønnen.

En mann i trettiårene er blant de siste som er igjen på venterommet. Han holder telefonen mot øret. «Hovnet,» sier en Google Translate-stemme mekanisk. «Hovnet» gjentar mannen lavt.

På personalrommet kan du en av sykepleierne i seg en banan. Nå er det bare noen få pasienter igjen, kvelden har roet seg. Ann-Charlotte Redman er pensjonert sykepleier, men jobber i utgangspunktet frivillig hver uke på Serafen. Nå reiser han hjem. Som mange andre gjentar han at det er veldig givende å jobbe her. Men, sier hun, én ting er frustrerende: Relativt ofte møter de mennesker de ikke kan hjelpe og ikke engang kan sende hvor som helst.

– I kveld var det en kvinne som ville få ut p-pinnen. Vi klarer det ikke, men det haster heller ikke nok å komme til sykehuset.

Hvilket råd ga du henne?

– Gå til en helsestasjon og håp at det er en gynekolog. Eller besøk gynekologisk klinikk og håper at de er snille.