Økonomisk krigføring går inn i neste fase

Oljeembargoen mot Russland trer i kraft snart. Vår spaltist bryter ned hvorfor dette utløser en ny inflasjonsbølge.

Dessverre vil de gode nyhetene om fallende aksjekurser på elektrisitet og gass snart bli overskygget. Årsaken: EU går til angrep på Vladimir Putins oljeselskaper i økonomisk krigføring.

Det iverksettes flere sanksjoner mot Russland, som inntil nylig var EUs hovedleverandør av olje og diesel. Fra 5. desember vil EU forby russisk olje å bli fraktet til EU via tankskip. Samtidig sammen med G7-landene Oljeprisgrense tre i kraft for å ødelegge Russlands dyre eksport til andre land. Den tyske regjeringen går enda lenger og har til hensikt å slutte å bruke russisk olje fra rørledninger innen utgangen av året. Fra februar vil embargoen også gjelde for petroleumsprodukter som diesel, bensin og fyringsolje.

Knappe olje gir økende priser

Til tross for ambisiøse klimamål er EU fortsatt en oljenarkoman. Ikke mye kan gjøres her uten olje. Olje er både en energikilde og en råvare. Uten olje ville trafikken bli lammet, kjemisk produksjon strupet, og den blomstrende økonomiske maskinen ville gå i stå. Så EU må kjøpe olje andre steder. Problemet: olje er lite. Verdens største oljeprodusenter har dannet et stort kartell, OPEC-kartellet. De samordner produksjonsvolumene slik at prisen på verdensmarkedet blir så høy at alle oljeprodusenter er verdt det. Hvis EU kjøper sin olje andre steder, er det ikke ny, tilleggsolje, men den konkurrerer med andre kjøpere om tidligere kvanta, og driver dermed opp prisene. For alle, vel å merke. Selv for fattige utviklingsland som ikke er involvert i økonomisk krigføring.

Kjøpere som Tyskland kjøper olje fra USA, Saudi-Arabia eller Norge, må til slutt kjøpe fra Putin. Tross alt er ingen olje ingen løsning. Og tross alt er Russland den nest største oljeeksportøren i verden. Det at EU ikke bruker russisk olje betyr ikke at den blir stående. Det selges uansett, derfor også til høyere priser enn verdensmarkedet, forutsatt at logistikken fungerer.

Russisk gassmålestasjon «Sudzha» nær den ukrainske grensendpa/epa/Sergey Dolzhenko

Flåter av tankskip som flytende pengetrykkmaskiner

Ikke bare selve oljen, men også transporten blir dyrere. For så langt har Russland brakt mesteparten av sin olje til EU via rørledninger, ikke tankskip. Dersom rørledningene ikke tas i bruk, vil det være behov for flere tankskip rundt om i verden, som også må reise lengre avstander. Men tankskipene er like knappe som oljen i seg selv og blir derfor dyre. Det har aksjekursene til de store rederiene allerede gjort multiplisert. Takket være sanksjonene blir virksomheten deres en pengetrykkemaskin.

Dette ønsker EU å forhindre sammen med G7-landene med taket på oljeprisen. Et komplisert prosjekt, fordi prisen Russland selger til for eksempel India, bestemmes ikke av G7-landene, men Russland og India. Innfallsporten er tankforsikring, som i stor grad er på britiske hender. Bestemmelsen forbyr derfor Londons forsikringsgiganter å forsikre transport der oljeprisen i kjøpekontrakten er høyere enn maksimal grensepris. Det har vært lange diskusjoner om hvor det skal være. Trolig mellom 60 og 70 dollar fatet. Hvis vestlige forsikringsselskaper forlater markedet, åpner markedet seg for andre leverandører. For eksempel fra Kina, India eller Russland selv, som da kan kreve enda høyere priser og dermed gjøre oljen enda dyrere på verdensbasis.

Industriområdet til PCK-raffineriet i Schwedtdpa / Monika Skolimowska

Går Berlin snart tom for drivstoff?

Alle i Berlin-Brandenburg-regionen som fyller diesel eller bensin, varmer opp med olje eller setter seg på et fly, bruker petroleumsprodukter fra PCK-raffineriet i Schwedt. Tro det eller ei, 95 prosent av aksjetilførselen går tilbake til dem. Videre kommer en tredjedel av tysk bitumen fra raffineriet. Bitumen brukes som bindemiddel for asfalt i veibygging eller til tetting av bygninger. Raffineriet er majoritetseid av det russiske statseide selskapet Rosnefts datterselskap, Rosneft Germany. Forretningsmodellen deres var å bringe olje fra russiske gassfelt til Schwedt via Druzhba-rørledningen, bearbeide den der til diesel, bensin, fyringsolje, bitumen og parafin og selge den. I september plasserte den føderale regjeringen selskapet under forvalterskap, så det ble effektivt ekspropriert. Derfor har Rosneft Økonomidepartementet i oktober saksøkt – uten hell så langt.

Siden Tyskland fortsatt går utenfor EU-embargoen, vil det snart ikke strømme mer Rosneft-olje gjennom rørledningen. Oljen måtte da ankomme fra andre land i tankskip til havnen i Rostock og derfra fraktes til Schwedt via en eksisterende rørledning, men regnestykket fungerer ikke. Havnen og rørledningen er for liten til å bringe nok mer olje til raffineriet. «Det vil ikke være nok olje til å produsere samme mengde bensin, diesel og parafin,» advarer administrerende direktør i PCK Schairer.

Så neste runde med økonomisk krigføring (det finnes ingen bedre måte å beskrive denne gjensidige økonomiske frakoblingen i kjølvannet av Russlands angrep på Ukraina) er dårlige nyheter igjen for forbrukerne. Det blir dyrt igjen og kanskje noen bensinstasjoner går tom for drivstoff. Bedrifter må også tilpasse seg høyere produksjonskostnader. Selv i land som ikke har noe med sanksjoner å gjøre. Det blir vanskeligere for Putins oljeselskaper å frakte like mye russisk olje ut av landet som før, men med høye verdenspriser er det fortsatt verdt å gjøre forretninger med Kina, India og selskap. På sikt vil Russland absolutt ikke ha noen problemer med kundene. For det verden har – energi og råvarer – vil den trenge i lang tid. Omvendt passer ikke vestlige sanksjoner, uansett hvor velmente de er, overalt. Dessverre.

Boktips: I sin bok «Det nye økonomisk krigføringMaurice Höfgen belyser også økonomiske sanksjoner og deres virkninger.

Har du tilbakemeldinger? Skriv til oss! briefe@berliner-zeitung.de