Sascha Gramm snakker rolig. Bare av og til kommer en vakling inn i stemmen. For eksempel når han samler på døtrenes lykkebringer. For det norske høyfjellsultraløpet var ikke langt unna og 43-åringen ville ikke lenger sitte i hagen sin i Hainzell.
Hainzell / Lyngen – Værforholdene var ikke de beste før Ultra Norway Race i Lyngsalpene, en fjellkjede i Nord-Norge. Temperaturer rundt ti grader, kontinuerlig regn, fortsatt snø i bakkene. Ultraløperen Sascha Gramm fra Hainzell (Fulda-distriktet) har fullført den fjerde og nest siste etappen i Continental Challenge. 140 kilometer og 9.500 høydemeter måtte være uten stopp gjennom høyfjellet.
Arrangørene hadde tilbakelagt 112 av de 140 kilometerne før løpets start. Den ene ryggen var helt ufremkommelig på grunn av værforholdene. Før kursstart sjekket Gramm og hans medkonkurrenter at alle hadde med seg nødvendig utstyr: 4000 kalorier mat, nok væske, vannkoker, kompass, lighter, speil, fløyte og et redningsteppe.
Dødsfare: ultraløperen Sascha Gramm går seg vill i høyfjellet i Norge
— Fra Norge kan jeg bare understreke hvor viktig det er med riktig utstyr til et løp som dette, sier Sascha Gramm tre gode uker etter løpet. For uten nødutstyret og de isolerte, vanntette klærne hans, ville nok ikke 43-åringen vært i live i dag.
Hva skjedde? De første 80 kilometerne av løpet var utfordrende, men håndterbare nok for den ultraerfarne løperen, som allerede har kjørt gjennom den australske utmarken, verdens største saltørken i Bolivia og Sao Tome-jungelen. Fremfor alt husket han imidlertid snøgangene. «Ruten var mer en stigning enn en løpetur,» minnes Hainzeller. Det gikk stadig bratt opp og ned. «På grunn av det konstante regnet hadde snøfeltene blitt til isplater,» sier Gramm. Det krevde mye styrke for å overvinne dem.
For mye for Gramm-følget. Han hadde samarbeidet med en meksikaner og en franskmann. For sikkerhets skyld hadde arrangørene anbefalt å løpe som et lag om mulig. I et av forfriskningsstedene som ble satt opp hver 15.–25. kilometer for oppvarming og parkering, overga meksikanerne seg først, deretter franskmennene. Gramm, som fortsatt følte seg bra, var nå tross alt alene. Utstyrt med GPS og papirkart, men i utgangspunktet ikke noe problem.
Ultra Norway Race: I høyfjellet forsvant plutselig GPS-signalet – Sascha Gramm går seg vill
Ved siste redningspost. — Der oppdaget jeg at jeg var den siste løperen på løypa, sier Gramm. Alle deltakerne som løp bak ham hadde enten blitt slått ut av løpet på grunn av været eller gitt opp. Hainzelleren var fortsatt i godt humør. Bevæpnet med noen ekstra energibarer la han av gårde til løpets siste etappe.
Og så forsvant plutselig GPS-signalet og kartet var til liten hjelp i et snø- og islandskap uten klare landemerker. «Jeg gikk da ned litt i håp om at signalet ville komme tilbake,» rapporterer Gramm uten hell. Selv å nå frem til arrangøren med mobiltelefonen for å spørre i det minste retningen for rett vei, fungerte ikke. Ingen signal. «Da ville jeg løpe tilbake til siste sjekkpunkt, men uten GPS og referansepunkter kunne jeg ikke gå tilbake på veien.»
Video: dårlig vær som en fare i fjellet
Så så han på kartet at en by var merket rundt sju kilometer unna. Det var målet hans nå. Var på vei. Underveis så han plutselig en bil mellom to trær. Redningen!
Men sjokket fulgte raskt. «Da jeg stoppet foran det jeg trodde var en bil, visste jeg at det bare var en stein», minnes ultraløperen. Gram har hallusinasjoner. — Da var det klart for meg at jeg trengte en pause. Da hadde han stått i mer enn 35 timer, i konstant regn i høyfjellet. Han gjorde opp bål i en sprekk, varmet opp vannet, tok på seg de tørre sokkene og huket seg under nødteppet. Han hvilte i to timer, og fortsatte så. Han visste at han ikke kunne bli for lenge.
Plutselige hallusinasjoner: tretthet og kulde får Sascha Gramm til å tro at en stein er bilen
Og så, for gram, er det nesten et mirakel når mobilen viste en mottaksstang under vanlige kontroller og ti prosent batterilading. «Jeg prøvde umiddelbart å kontakte Alpine Rescue». Med suksess. Like etter fløy et helikopter over furuskogen der Gramm oppholdt seg. Ved hjelp av redningsteppet og sporstikkene hans trakk han oppmerksomheten til seg selv. Redningen var der.
Gramm fikk senere vite at arrangørene allerede hadde sendt et leteteam etter ham. Men han vet også at hvis han måtte tåle ytterligere tre-fire timer i kulde og regn, kunne hjelpen ha kommet for sent.
At arrangementene gikk bra skyldtes hovedsakelig én faktor, foruten det gode utstyret: han fikk ikke panikk. «Jeg tenkte ikke rasjonelt i det hele tatt, jeg bare jobbet, jeg handlet instinktivt, steg for steg,» sier Gramm.
Han prøvde imidlertid alltid å motivere seg selv til ikke å gi opp. For eksempel med tanken på kona og to døtre i Hainzell. Eller bestefaren, som mistet et bein under andre verdenskrig, kom kjempende hjem og mistet aldri viljen til å leve, som barnebarnet hans forteller i dag. «Jeg tror jeg har arvet min kampånd og utholdenhet fra ham.»
Til tross for dårlig erfaring på Ultra Norway Race, er Sascha Gramm ennå ikke ferdig med Norge. Faktisk: «Det er fortsatt en ubetalt regning.» En dag vil han gjerne fullføre løpet. Om mulig med bedre vær. Og med selskap. To følgere har allerede tilbudt seg. – Deltakelsen i laget har vært enorm. Jeg er så takknemlig, sier Gramm, og stemmen hans vakler igjen.
«Gamer. Introvert. Problemløser. Skaper. Tenker. Livslang matevangelist. Alkoholadvokat.»