Å gi naturen dens juridiske rettigheter – spesielt retten til å eksistere og til å utvikle seg – høres langt unna den politiske agendaen i Sverige. Men det som en gang begynte som en radikal visjon på 1970-tallet innen miljøbevegelsen, har faktisk blitt en lovgivende realitet i en lang rekke land gjennom det 21. århundre. Det første eksemplet i Europa kom i april i år, da det spanske parlamentet ga juridisk status og rettigheter til saltvannslagunen Mar Menor. Flere kjente eksempler finner vi i Colombia, Ecuador og New Zealand – hvor parlamentet har bestemt at Whanganui-elven er en person og må respekteres i alle sine «fysiske og metafysiske» kvaliteter.
Det høres vel unnvikende ut, men merk at Riksdagen har bestemt at Sapmis fjell og skoger skal vurderes etter samisk tradisjon og behandles deretter. Da ville det bli slutt på både gruvedrift og rydding av naturskog. I Ecuador har noen gruvelisenser blitt tilbakekalt siden landet har nedfelt rettighetene til Moder Jord i sin grunnlov. Ofte er bevegelsen for naturens rettigheter sammenvevd med urfolks politiske kamp og er alltid dypt inspirert av deres eksistensielle syn på naturen og menneskets plass i den.
«The Law of Nature» er en presentasjon av tradisjonen med ideer rundt naturens rettigheter og en gjennomgang av hvordan disse rettighetene ble introdusert i verden. Det haster å lese når skog brenner og elver tørker ut; i møte med en slik krise kan det utenkelige plutselig bli tenkelig.
Samtidig er boka et haugevis av scoop ganske konvensjonell kritikk av vestlig sivilisasjon, en firkantet fremstilling som jeg mener overvekter filosofenes rolle som historiske drivkrefter og grovt undervurderer de teknologiske og økonomiske drivkreftene – med det mener jeg økonomiske så vel som å håndtere knappe ressurser for å få mat i mage og tak, overhead i stedet for profittmaksimering. Og også fra boken en ganske salvet oppvåkningspreken for animisme – altså tanken om at alt i naturen er et levende, litt animert emne.
Jeg overdriver ikke her, forfatterne Pella Thiel og Henrik Hallgren argumenterer eksplisitt for at et animistisk syn på eksistens og virkelighet er det rette. De har detaljerte, men ikke helt definitive begrunnelser for hvordan et tre eller et fjell skal betraktes som bevisst / animert / levende. At en plante kan samhandle meningsfullt og målrettet på lang sikt med omgivelsene, ofte på en ganske kompleks måte, bør det klassifiseres som intelligens? Og forutsetter ikke dette samvittighet?
Ja, de heller – med sitater fra gamle grekere og sjamaner og økofilosofer for å få meg til å nesten fryse, og som ofte fremstår mer som retoriske pyntegjenstander enn bærekraftige referanser eller paralleller. Den sanne loven kommer fra landskapet, de kan skrive, og de forstår den som bokstavelige og konkrete bevis. Jeg synes det er et uforståelig utsagn.
Men grunnlaget for bokens substans og saklighet er likevel så solid at det ikke druknes i langdrakt saus. Og det ideologiske resonnementet presenteres på høylys dag for at leseren skal ta stilling.
Forfatterne er aktivister og agitatorer. De tar sikte på det ytterste radikale målet: en deteknologisk verden, der mennesket ikke utnytter naturen, men lever i likhet med den, der «vi lar verden være». Jeg tror det er en ganske vanskelig utopi å oppnå. Økosystemenes juridiske status kan imidlertid være et kraftig verktøy. Det jeg savner mest i boka er en større interesse for hvilke argumenter for naturens rettigheter som kan være gyldige for ikke-animister. Men jeg må kanskje tenke på det selv.
«Amatørnettentusiast. Prisvinnende skaper. Ekstrem musikkekspert. Wannabe-analytiker. Arrangør. Hipstervennlig tv-forsker. Twitter-guru.»