Finland er redd Putin: hvordan virkeligheten innhenter NATO under øvelsen i Munster

Gråsvart og gjennomskutt med eksploderende ildkuler stiger en hundre meter lang vegg av røyk som et mørkt forheng opp mot den klare maihimmelen. Et bredt felt er under kraftig artilleriild fra tyske selvgående haubitser. I sikte: fiendtlige stridsvogner som angriper Norge. Det tyngste tyske artilleristykket med 155 millimeter prosjektiler regnes som det viktigste våpenet til støtte for NATO-partner Norge.

Artilleriscenen kan like gjerne foregå i Donetsk- eller Luhansk-oblastene i Øst-Ukraina, som Putins hær har beskutt i snart tre måneder nå. Uten Putins angrep på Ukraina ville dette øvelsesscenarioet aldri ha skjedd.

Men vi er ikke på grensen til Russland nord for Azovhavet, men 2500 kilometer lenger vest, midt i Tyskland. For å være mer presis: i det militære treningsområdet til Munster i Lüneburger Heide. Fra 2. mai til 20. mai gjentar NATO saken om alliansen i en hard kamp. I NATO-øvelsen «Wettiner Heide» blir Finland invadert av en mektig fiende som vil angripe NATO-medlemmet Norge derfra.

Det er bare en øvelse som simulerer et fiktivt NATO-oppdrag i Norge. Og i stedet for fiendtlige stridsvogner, er det kun stridsvognsvrak som brukes på bakken i Lüneburger Heide, som tjener som treningsmål.

Men virkeligheten innhenter de 7500 NATO-troppene fra ni nasjoner som øver på alliansens forsvar i Niedersachsen. Midt i den nesten tre uker lange NATO-kampøvelsen sa Finlands president Sauli Niinistö og statsminister Sanna Marin om morgenen 12. mai at landet deres formelt ville søke om NATO-medlemskap.«umiddelbart». Og med bare 23 000 aktive soldater er den finske hæren for liten til å forsvare den 1340 kilometer lange felles grensen mot Russland.

Denne NATO-øvelsen i Munster ville ikke eksistert i denne formen uten Putins imperialistiske politikk mot Ukraina. Og selv den «raske reaksjonskraften» ville da ikke eksistere. Den spesielle kampstyrken med det offisielle navnet «Very High Readiness Joint Task Force» (VJTF) ble opprettet av NATO-stater høsten 2014 bare av én grunn – som direkte svar på Putins ulovlige annektering av den ukrainske hæren på Krim . 11 500 NATO-soldater fra alle grener av de væpnede styrkene er en del av VJTF-styrken, som skal være klar til innsats innen 72 timer slik at den kan utplasseres hvor som helst i verden. VJTF er på sin side en del av «Nato Response Force» (NRF). Styrken, med en samlet styrke på 40 000 soldater, ble grunnlagt i 2002 som NATOs «reaktive intervensjonsstyrke».

Fra 2022 til 2024 vil den tyske brigadegeneral Alexander Krone ta over som sjef for hurtigreaksjonsstyrken. Krone, som nettopp var blitt forfremmet fra oberst til brigadegeneral, som sjef for Panzergrenadierbrigade 37 «Freitstaat Sachsen» med 3500 soldater, ga nesten en tredjedel av troppene til VJTF, også kjent som «spydspissen for NATO». 51-åringen leder også øvelsen Wettin Heath i Munster.

Under kampøvelsen i Munster illustrerer kapteinen for et belgisk artilleribatteri, som støtter selvgående haubitser i kamp under tysk kommando, viktigheten av å forberede en multinasjonal kampstyrke på nesten 12 000 soldater for jevne lynoperasjoner. «Språket er ikke problemet. Vi snakker alle engelsk på et eller annet nivå for å kunne kommunisere. Problemet er de tekniske termene for kommandoene som er forskjellige. Vi må koordinere det,» forklarer den store mannen i 30-årene, hans svart-belagte hender som klamrer seg til geværkolben. Ettersom målidentifikasjon og -erverv lenge har vært dataassistert, må militær programvare først og fremst koordineres med hverandre.

Av denne grunn ble den første treningssyklusen i det militære treningsområdet Wildflecken i Bayern for to måneder siden simulert på datamaskiner på kommandonivå, i utgangspunktet uten kamptropper. I begynnelsen av april øvde rundt 1300 soldater fra ingeniøravdelingene på Elben i Sachsen-Anhalt på å krysse en vannmasse for artillerienhetene. Kampøvelsen i det militære treningsområdet i Munster, som varer til 20. mai, er den viktigste foreningene til de ni deltakende NATO-landene må gå foran en NATO-jury for sertifisering.

Oberstløytnant Timo Kaufmann følger i mellomtiden tankhaubitsilden med ørneøyne, hvis ildsalver og detonasjoner kan høres like høyt hele dagen i Munster, flere kilometer unna. . 56 tonn stål, hastigheter på opptil 60 km/t og skyting av ti 15,5 centimeter tykke granater i minuttet: Panzerhaubitze 2000 er stoltheten og ryggraden i tysk artilleri. Tilsynelatende lett som en fjær, bringes det flere tonn tunge tårnet med den åtte meter lange pistolen i posisjon for angrep med overraskende hastighet. Kort tid etter skuddserien blir oberstløytnanten informert om resultatene av enheten «Joint Fire Support» som følger slagmarken fra en avansert observasjonspost.

Kaufmann, sjef for 345 artilleritreningsbataljonen i Idar-Oberstein, er også sjef for den multinasjonale artilleribataljonen til VJTF. Og krigen i Ukraina er selvsagt et stort tema i troppene, som setter tydelige spor i hverdagen til Bundeswehr, innrømmer han ærlig. «Du kan allerede merke under forberedelsene til NATO-oppdraget at soldatene er mye mer emosjonelle enn vanlig. For de vet at ting kan bli alvorlig.»

Allerede 24. februar, da Putins tropper begynte sitt angrep på Ukraina, orienterte han sine soldater om situasjonen i Ukraina og dens betydning for NATOs oppdrag i Quick Reaction Force. Og fortsetter nå å gjøre det jevnlig: «Det er viktig å snakke med soldatene for å dempe frykten deres. For å forklare prosessene i sikkerhetspolitikken igjen og igjen, slik at alle kan forklare familiene hjemme hvordan de ser på situasjonen.

Det overrasker ham egentlig ikke at hele Tyskland plutselig snakker om selvgående haubitser. «Vi har alltid visst viktigheten av artilleri. Og deres betydning øker nå igjen, sier Kaufmann. Men utover den triste omstendigheten ser han også noe godt i samfunnsdebatten. «Det får nå mange til å lure på hvilken rolle Bundeswehr har i samfunnet. Dette har skjedd relativt lite de siste årene.

Alexander Krone, den fremtidige sjefen for hurtigreaksjonsenheten, observerte ikke bare økt bekymring blant soldatene, men også større konsentrasjon og større lukking av skuldrene. I baltiske land som Litauen ble trusselsituasjonen oppfattet svært annerledes lenge før ukrainske krigen – selv blant NATO-troppene som var stasjonert der.

«Seriøsitet, profesjonalitet og den kriblingen kan nå være noe som også kreves av oss, som vi trengs for, som selvfølgelig er der umiddelbart,» legger brigadegeneral Krone til, som også er sjef for Panzergrenadierbrigade 37 «Freistaat Sachsen» i Frankenberg . er. Men «baksiden» er at risikoen for soldater også har økt.

Krone-talsmann Renzo di Leo ser det på samme måte når han kommer tilbake til bilen sin på slutten av treningsdagen. «Det er skummelt,» sa kapteinen, «hvor mye de militære prosedyrene vi bare praktiserer her på heia ligner scenene fra Ukraina vi ser på TV akkurat nå.»

* Redaktørens merknad: Vi har oppdatert og revidert begynnelsen av rapporten på grunn av kunngjøringen fra finnene om at de vil bli med i NATO så snart som mulig.