«Vi må snakke om digital ekskludering»

I regjeringsformen heter det i en av våre grunnlover at «Det offentlige skal arbeide for at alle mennesker kan oppnå deltakelse og likeverd i samfunnet. […]»

Kan vi med rette si at samfunnet er på høyden når så mange svensker ikke kan være helt med?

Spørsmålet er retorisk og har kanskje ikke et enkelt svar. Uansett er faktum at utviklingen ikke lar seg stoppe og tiden kan ikke omgjøres. For mange innbyggere i dag er den digitale verden minst like «ekte» som den fysiske verden. Den delen av befolkningen som aldri har levd et liv uten internett vokser.

Spørsmålet er om digital ekskludering er et midlertidig «problem»? Eller vil hver ny generasjon stadig reprodusere nye ekskluderinger i takt med den teknologiske og sosiale utviklingen?

Ved Karolinska Institutet forskes det blant annet på eldres bruk av teknologi. Forskere sier digital ekskludering burde vært tatt på alvor mye tidligere. En ekskludering som ble enda tydeligere ettersom koronaviruset spredte seg til samfunnet. Da har de som lever i digital utenforskap også blitt eksterne i vid forstand.

Men hva foreslår forskerne for å bøte på dette?

– Vi tror ikke det finnes en generell løsning på eksklusjon, men vi mener at mange ulike samfunnsaktører må samarbeide for å takle problemet, sier Lousie Nygård, ergoterapiprofessor.

Han nevner blant annet ideen om at teknisk støtte kan være en hjelpemiddelevalueringstjeneste. Akkurat som renhold eller matinnkjøp i dag kan være noe hjemmetjenesten kan hjelpe.

Det samme er viktigheten av at sykehjem faktisk har wifi og at de også har mulighet til å prøve ut den nye teknologien. Hvis du aldri får lov til å prøve ut en bestemt teknologi og se fordelene selv, er det en overhengende risiko for at du fortsetter å tro at den «fungerer så bra som den er».