En epoke går i graven ved svensk NATO-medlemskap

Sverige har vært militært alliansefritt siden slutten av Napoleonskrigen på begynnelsen av 1800-tallet. Alliansefrihet og nøytralitetspolitikk har for lengst blitt en viktig del av Sveriges historie og kollektive bevissthet.

Lenge var alliansefrihet og nøytralitetspolitikk tydelig også for de fleste svenske politikere. Sverige erklærte seg nøytralt i første og andre verdenskrig, med unntak av den finske vinterkrigen hvor Sverige stilte seg på Finlands side.

Bred enighet

Flere vesteuropeiske land var nøytrale ved starten av andre verdenskrig, men valgte å slutte seg til NATOs forsvarsallianse da den ble dannet i 1949 på grunn av erfaring fra krigstid, inkludert Danmark og Norge.

I Sverige mente mange at nøytralitetspolitikken hadde holdt landet utenfor den ødeleggende verdenskrigen. Kritikere sa at det var ganske svensk likegyldighet til Hitler.

Uavhengig av hva som skjedde i Sverige, var det bred enighet om å fortsette nøytralitetspolitikken etter andre verdenskrig. Han ble støttet av et sterkt forsvar. Under den kalde krigen utgjorde svenske forsvarsdata noen ganger mer enn 4 % av BNP. Sverige hadde en mektig flåte, en av de største luftstyrkene i verden og en hær som var i stand til å mobilisere 800 000 soldater.

Men selv på høyden av nøytralitetspolitikken under den kalde krigen kunne svensk nøytralitet stilles spørsmål ved. Det er utviklet skjulte samarbeid i en rekke ulike forsvarsområder med USA. Krigsplanlegging var basert på USAs inngripen hvis Sverige ble angrepet av sovjeterne.

Utad ble det imidlertid ikke sagt noe om dette. I stedet fortsatte politikerne å snakke om svensk nøytralitet. Det var først etter slutten av den kalde krigen og Berlinmurens fall at arkivene ble åpnet og det sanne bildet dukket opp.

Økning i utgifter

Svenske militærutgifter økte kraftig under andre verdenskrig, og holdt seg deretter på høye nivåer under den kalde krigen. Fra 1960-tallet begynte militærutgiftene å synke som en prosentandel av BNP. Den store nedrustningen fant sted etter slutten av den kalde krigen, på begynnelsen av 2000-tallet.Regjeringene, først sosialdemokrater og deretter borgerlige, la ned en stor del av det svenske forsvaret. Det ble ikke lenger ansett som nødvendig å forsvare landet. I stedet ville militæret engasjere seg i internasjonale oppdrag.

I 2015 var de samlede svenske militærutgiftene 0,9 % av BNP. Forsvarskutt og diskusjonen om Sveriges forsvarsevne har blitt en viktig del av debatten de siste årene om Sveriges NATO-medlemskap.

I dag er forsvarsutgiftene på 1,3 % og et stort flertall i Riksdagen ønsker at de skal stige til 2 % av BNP. Dette er også NATOs krav for nye medlemmer.

Slutten på en epoke

Dersom Sverige velger å gå med i NATO, er det en æra for svensk utenriks- og sikkerhetspolitikk som går i graven.

Allerede ved inntreden i EU i 1995 ble nøytralitetspolitikken forlatt, men alliansefriheten overlevde lenger enn det. Samtidig har militært samarbeid med NATO, USA og Storbritannia vokst de siste årene.

Så sent som i regjeringserklæringen i høst sa den nyvalgte statsministeren Magdalena Andersson at alliansefriheten ville vare og Sverige ville holde seg utenfor NATO.

Men nå høres nye stemmer og mye tyder på at Sverige er på vei inn i NATO. Dette ville bety en historisk endring i svensk utenriks- og sikkerhetspolitikk.