Regissør Thomas Jackson på «Historie – poeng for Sápmi»

«Så jeg kom tilbake til deg, fjellbekken min. Det er så godt å se deg igjen. Det er to år siden vi møttes. Det er så godt i hjertet mitt å komme tilbake.»

I begynnelsen av Thomas Jacksons nye dokumentar sier kunstneren Britta Marakatt-Labba disse ordene på nordsamisk til en liten bekk i Gaiccacahca, før hun slår seg ned i nærheten av vannet. Hun velger papirark og akvareller og begynner å skildre vannet, steinene, de forstyrrede fjellene rundt seg.

«Story – point for Sápmi» beskriver livet og virket til Britta Marakatt-Labba, livshistoriene til familien hennes og hverdagen. Det er en visuelt slående og påtrengende historie om samene og deres kultur, reindrift og svensk kolonialisme, klimakrisen og dens virkninger på Sápmi. Om gruveutforskning, håp og utholdenhet. DN møter filmregissør Thomas Jackson på B-Reel Films kontor på Södermalm i Stockholm.

– Britta og jeg møttes da jeg spilte inn min forrige film «Den indre skogen». Jeg skjønte raskt at det er en mye større historie om Britta. Dels fordi kunsten hans omfatter både samisk mytologi og hans politiske historie, dels på grunn av hans spesielle måte å se naturen på, som jeg føler vi har mistet i Vesten, sier Thomas Jackson.

Historien varer hele tiden starter med Britta Marakatt-Labbas kunstverk «Historjá», 24 meter langt. En slags brodert tidslinje som begynner i en tett urskog og deretter punkt for punkt passerer på en fargerik måte fra hverdagslige fenomener til de politiske kampene som har funnet sted.

– Jeg har alltid vært interessert i hvordan den fysiske virkeligheten og de mest mytologiske og imaginære verdener blør sammen. Som oss med vår fantasi kan vi utvide den virkelige verden. Slike temaer er tydelige, ikke minst i Brittas kunst. Jeg innså at jeg kunne kombinere alle disse sporene som kretser rundt henne og den samiske kulturen med det store spørsmålet om vår tids skjebne.

Når været blir varmere i Sápmi, rammer det reinnæringen hardt. Beitemark lider og rein sulter, isen tynnes og flokker risikerer å krysse over og drukne. I filmen fremstår reinens rolle som ryggraden i den samiske kulturen. Den brukes ikke bare til håndverk og mat, men er også viktig for språkbevaring og utveksling av historier. I tillegg er mange av de samiske rettighetene i Sverige knyttet til rein og reindrift.

På telefonen forteller han Britta Marakatt-Labba sier til DN at det for øyeblikket er 8 grader høyere der hun bor.

– Når var mars i fjor? Folk er redde. Du må være ekstremt forsiktig. Ingen tør å flytte reinen sin over isen nå.

Thomas Jackson fortsetter:

– Med utgangspunkt i Brittas helt makeløse billedverden, som også er så filmisk takknemlig, prøver vi å bryte gjennom muren av informasjon om klimaendringer og takle problemet på et følelsesmessig plan. I vesten ser vi på naturen som om den eksisterte for vårt eget beste. At vi kan bruke det som en ressurs. I samisk kultur blir mennesket sett på som en integrert del av naturen. Med en slik mentalitet blir verden rundt annerledes, sier han.

I en følelsesladet passasje snakker han Britta Marakatt-Labba på «undergrunnen». Stemmer som forteller deg hvordan du skal oppføre deg mot alt rundt oss. Dyr, mennesker, natur. Hun opplevde dem selv. Han sier: «Plutselig skjer det at det uberørte landet ikke lenger eksisterer. Noen gravde der og ødela balansen, så undergrunnen er borte. De forsvinner også et annet sted. Det tas svært lite hensyn til samenes hellige steder. For de hellige stedene vi alltid har hatt og for de hellige stedene vi aldri har rørt.»

– Hvert år får vi irettesettelser fra FN for ikke å ratifisere ILO-konvensjonen. Å signere den ville gjøre den svenske staten ute av stand til å disponere naturressurser. For samene er det ikke noe problem, ifølge dem kan man aldri disponere naturen på den måten, sier Thomas Jackson.

Forleden ga regjeringen Jokkmokk Jerngruveselskap tillatelse til å åpne en gruve i Kallak. Saken har vært på regjeringens bord siden 2017 og har utløst sterke protester. Andre gruver er også diskutert.

– Britta og jeg går rundt med filmen i Norrbotten nå og så mange er triste og fornærmede. Vi viste filmen i Luleå i går, og halvparten av publikum var i tårer. Det er synd for Sverige, denne avgjørelsen. En trist fortsettelse av den svenske statens koloniale forhold til Sápmi.

Alt i alt Thomas Jackson han prøvde å fremstille naturen som en karakter i filmen. Både gjennom vakre naturbilder og gjennom lyd. Komponist Eirik Havnes tok opp lyder direkte fra bekker, trær og bakken, for å la musikken skildre miljøet Britta Marakatt-Labbas beveger seg i.

– Britta tror en av hennes nærmeste venner er en fjellbekk, som hun har snakket med siden hun var liten. Det er helt naturlig basert på den indre verdenen det er i. Jeg har selv alltid opplevd å ha en følsomhet for naturen og jeg har lett etter folk som deler den med meg. Det er et forhold som det etter min mening ikke finnes noe språk for i vestlig kultur, sier Thomas Jackson.

I nesten tre år tid fulgte Thomas Jackson og fotograf Jonas Rudström Britta Marakatt-Labba. Da de var klare hadde de flere hundre timer med materiell. Selv syntes hun imidlertid ikke det var så farlig å ha dem i livet.

– Begge to var lydhøre og lette å jobbe med og har nå møtt familien min. Vi har også et privat forhold nå. Men jeg ville nok ikke begynne på nytt. Det var mye jobb og energi, sier Britta Marakatt-Labba.

Både hun og sønnen så filmen. Men mannen hennes hadde ikke tid til å se ham. Jeg kan ikke vente.

– Det var litt vanskelig å se da vi var i Oslo og jeg var i en demonstrasjon med mange mennesker … Jeg demonstrerte i ungdommen, og det føltes som om jeg var der igjen. Tilbake til høytiden. Men alt ble skutt veldig bra. Da vi var i Rostadalen, med fossen og den tette skogen … er det min barndoms land. Jeg elsket det da vi var der og spilte inn, sier Britta Marakatt-Labba.

Thomas Jackson innrømmer at det selvfølgelig er noen problematiske sider ved å ikke være same selv, men likevel ta på seg oppgaven med å filme livene deres.

– Jeg håper og tror at menneskene vi møtte følte at de delte en følsomhet for de grunnleggende sidene ved alt dette. Og det er veldig viktig å være ydmyk i møte med at det historisk sett har vært mange mennesker som de ikke følte seg kjent med i det hele tatt, og de har portrettert dem.

Samtidig mener han egentlig ikke at «Historjá – punkt for Sápmi» er en altomfattende film om samenes kår, men en film om Britta Marakatt-Labba.

– Den historien eier hun. Hvis jeg er i nærheten av Brittas ståsted, håper jeg det også kan åpne for en større historie.

Gjennom arkivfilmer fra 1900-tallet blir Alta-demonstrasjonene, nomadeskolen, tvangsforflytningene unektelig en større historie. Den er ledsaget av kraftige bilder av fjell, dype skoger og dronebilder av tusenvis av reinsdyr som beveger seg i samklang.

– Da jeg møtte Britta var det litt som å komme hjem, på en måte. Jeg gjenoppdaget noe som var med meg som barn. Et visst perspektiv på verden; et ekte forhold til naturen, sier Thomas Jackson.