DN møter en gjengleder som snakker om å rekruttere barn

Stuen er bar og møblene er polstret i chevron. Døren har ingen håndtak på innsiden og på den blå veggen har noen gjort en beregning med blyant: Mobil 900, Forsikring 450, Klarna 1.500, Mamma 300. Enten er det livrente før dommen, eller så er det flatt for møkka.

Et stille banking etterfølges av nøklene i låsen. Vakten henter inn en sterkt tatovert mann som vi skal kalle Martin. Han ønsker egentlig ikke å gjemme seg lenger, men familien hans og medinnsatte kan trenge anonymitetsbeskyttelse.

– Jeg har vært kriminell hele livet. Faren min jobbet for et internasjonalt kriminelt nettverk, og jeg forberedte barna mine på den verden. Jeg var en dårlig forelder, en dårlig forelder … men i min verden var forbryteren et godt yrke. Så.

De røde digitale tallene på klokkeradioen bak ham viser nåtiden. 14.22, vinterdag i Sverige. Vakten låste seg fra utsiden. Vi har mye tid.

Martin tok selv kontakt med DN etter blant annet politidrapet i Gøteborg, med et brev der han skriver om «svenske barnesoldater». Den viser til alle ungdommer som er dømt for drap og annen alvorlig kriminalitet, ofte på vegne av gjenger. Denne vinteren er hjemsøkt av deres skjebne.

– De har «fire bryster». En mindreårig mottar vanligvis bare fire års lukket ungdomshjelp, selv for for eksempel drap. Nå ser jeg i media hva innenlandske terrorister kalles og folk vil ha mer politi og høyere straffer, men det er de fortsatt låve! De blir kidnappet og hjernevasket av gjenger og noen må føre saken deres.

Nå faller mørket ut. Fra korridoren kan man høre en annen gruppe komme ut fra besøksrommet ved siden av og de snakker om Martins lange kriminelle rulleblad. Det er grov vold, narkotika og annen alvorlig kriminalitet, som har pågått i flere tiår. Han er ikke uskyldig i denne historien. Tvert imot.

– Jeg hadde gjenger. Jeg vet verdien av å ha unge gutter rundt. Da så jeg på dem rent kommersielt og brydde meg ikke. Jeg var egoistisk.

Tell i hodet hans og prøv å se ansiktene deres foran ham. Hvor mange mindreårige hadde du nytte av? Hvor mange «barnesoldater» har han selv skylden?

– Åtte. Eller, forresten, ni.

Og hva gjorde de med deg?

– Solgt narkotika. Jeg trodde de begge lyktes: Bra! Eller de ble sittende fast: Også Flink. Så, fire år … bør de fortsatt gå på skolen.

«Skole»?

– Å sitte inne er et kriminelt universitet. Etter fire år er du stabil. Du snakker ikke om bevis, du er en «hundreåring» – en mann du kan stole 100 prosent på. Det kan være bra for næringslivet at yngre mennesker blir sittende fast.

Da Martins sønn hvert tiende år begynte han å følge faren til møter med andre kriminelle. Da gutten var 13 år, fikk han en skuddsikker vest i gave. Sommeren før han fylte 18 år dro de begge dit og ble arrestert. Så skjedde det noe med Martin.

– Jeg var desperat. Jeg var uforberedt på den følelsen, for jeg hadde alltid antatt at han levde som meg. Og så begynte jeg å se på meg selv på en annen måte også: hvis nå jeg ikke synes krim er et godt liv for ham, hvordan kan jeg da tenke at det er et godt liv for meg?

I brev mellom institusjonene ba Martin sønnen om å tilgi ham. Responsen var kjærlig: «Jeg føler din tilstedeværelse mellom veggene her», skrev sønnen under den første tiden innelåst. Men Martin er fortsatt sint på seg selv og skulle ønske at sønnen også var det.

– Jeg hjernevasket ham. Jeg skammer meg veldig over det.

De mange tatoveringene han vever inn i nye mønstre mens han folder hendene foran seg på bordet. Flere blå-svarte ringer kryper ut av kragen. Det er en straffesak, sier han. Den vil prøve å fjerne noen med laser, men den vil fortsatt forbli inne.

– Jeg blir aldri kvitt den kriminelle mentaliteten. Jeg er som en edru alkoholiker og jeg må kjempe hver dag for ikke å velge kriminalitet som løsningen på problemene mine. På denne måten er jeg skrudd, men unge mennesker kan snus.

Selv prøver han å overbevise de unge på avdelingen om å studere i stedet for å knytte nye kriminelle kontakter. I brevet til DN skriver han:

«Jeg ber vår svenske regjering slutte å kalle våre svenske barn for hjemlige terrorister. Vi må elske barna våre og hjelpe dem.»

Men jeg sitter i fengsel fordi de begikk alvorlige forbrytelser, ikke sant? I noen tilfeller har de fratatt andre barn livet.

– Ja, de blir åpenbart straffet. Men hvis gjenger tiltrekker dem på den ene siden og samfunnet hater dem på den andre, hvor vil de gå da? Hvis vi derimot ser dem kidnappet av kriminalitet, bør staten gjøre alt for å frigjøre dem.

Ville det ikke vært en bedre løsning om de aldri ble trukket tilbake?

– Jeg tror ikke sånne som meg slutter å rekruttere ungdom. Det er for lønnsomt. Den eneste måten er å skape en motkraft. Gode ​​ekskluderingsprogrammer og psykologer som kanskje kan helbrede noe av det jeg har ødelagt.

I et brev til sønnen skriver han nå om ønsket om å slutte. Martin ønsker å bryte kjeden av kriminalitet og håper sønnen vil følge ham.

– Jeg ga ham mitt ord på at dette blir vår siste kamp. Som kriminell er ordet ditt ofte det eneste du har å gi. Men det er tydeligvis ikke nok å si det, jeg må vise det også.

Les flere tekster fra DNs redaksjon i Gøteborg her