Nesten et år har gått siden vi møttes for første gang og Bosi har midlertidig startet historien sin. Han er mannen som alle media rapporterte i noen dager i november 2020 da han ble funnet i leiligheten der han bodde fullstendig avskåret fra verden i nesten tre tiår.
Sist søndag publiserte vi beretningen om hans liv. En historie om vold, ensomhet og svik mot samfunnet. Den beskriver også Bosis reise for å nå finne et sted i en verden han aldri har sett. Da han sluttet på skolen var det tidlig på 1990-tallet, hvoretter han begynte å leve et liv ved siden av hele den moderne utviklingen.
– Jeg er nok en av få som kjørte tidsmaskiner, sier han selv.
«Jeg har ikke grått på flere år, men nå er tårene nede»
Hundrevis av lesere tok kontakt etter publikasjonen for å vise sin støtte til Bosi. E-poster kommer stadig:
«Jeg ønsker av hele mitt hjerte at hun skal få et godt liv og oppleve varme og kjærlighet og kanskje møte en partner.»
«Jeg håper han får den hjelpen og støtten han trenger for å komme tilbake til samfunnet.»
— Jeg har ikke grått på årevis, men nå har tårene falt.
«Jeg skulle ønske du kunne hjelpe ham på en eller annen måte.»
«Utrolig modig av Bosi å fortelle livet sitt, han kaster lys over så mye som er galt med samfunnet vårt.»
Bosi blir tatt når han deltar på hilsenene.
– Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si, det er gledelig, spesielt de som skriver at jeg er modig fordi mot var det jeg har manglet i alle disse årene.
– Jeg har alltid trodd at livet mitt ikke inneholdt noe. Men jeg levde bare annerledes enn alle andre.
«Smerte når en tann knekker og du må trekke den ut»
Det siste året har vi tilbrakt mange dager sammen. Vi satt ofte og snakket på en bar. Da spratt ordene hans noen ganger av det omkringliggende miljøet, de virket uvirkelige.
Som kvelden før jul på Mall of Scandinavia, da hun over en sjokolade med pisket krem fortalte om frykten for farens voldsomme utbrudd i barndommen og hvordan han levde på makrell i tomatsaus tross alt unntatt to fallne tenner.
– Du kan ikke forestille deg den smerten når en tann knekker og du må trekke den ut selv.
Noen dager før publiseringen av historien hans, fikk Bosi endelig protesene han hadde ventet på i mer enn ett år. Nå øver han på å ha dem i munnen.
– Det er uvanlig, som om jeg er litt kvalm, men de er trivelige.
Mange lesere lurer på hva du vil gjøre i fremtiden.
– Jeg vet ikke. Det er vanskelig for meg å tenke så langt. Jeg trodde ikke engang at jeg kom til å overleve, men jeg kan si at nå har jeg en nysgjerrighet på livet.
Andre spør om du og jeg vil fortsette å se hverandre, hva svarer du?
– Jeg sier ja.
Er det noe vi savnet å fortelle deg etter din mening?
– Nei jeg tror ikke det. Kanskje jeg spilte ishockey et år på ungdomstrinnet.
Ja, hvorfor stoppet du her?
– Det var som med alt annet, at jeg følte at jeg ikke passet.
Det siste året har vi tilbrakt mange dager sammen.
«Amatørnettentusiast. Prisvinnende skaper. Ekstrem musikkekspert. Wannabe-analytiker. Arrangør. Hipstervennlig tv-forsker. Twitter-guru.»