Jakob Ingebrigtsen mangler fortsatt verdenstittelen på 1500m. Etter det bitre nederlaget i fjorårets finale, måtte også den løpende superstjernen innrømme tap i Budapest. Parallellene spenner fra det imponerende til det absurde.
Jakob Ingebrigtsen så hjelpeløst på den mørke kveldshimmelen over Budapest. Nok en gang kom nordmannen inn i verdenscupfinalen på 1500m som klar favoritt. Nok en gang tok europarekordholderen ledelsen fra starten av løpet og satte høyt tempo, slik han gjorde i fjor i VM-finalen i Eugene. Går inn i den avgjørende fasen som leder og har kontroll på løpet. Å endelig vinne sitt etterlengtede første VM-gull på denne prestisjetunge banen. Men det som skulle være en triumferende seier endte i déjà vu som var vanskelig å tro.
«De siste øyeblikkene av dette løpet vil være etset i tankene mine i lang tid,» sa Josh Kerr, som uventet krysset målstreken først etter 3:29,38 minutter. En forestilling som ga ham den beseirede Ingebrigtsens «absolutt anerkjennelse». Han sikret andreplassen på 3:29,65 minutter, like foran sin norske lagkamerat Narve Gilje Nordas (3:29,68). Hun har tilsynelatende et veldig anspent «ikke-forhold» til ham, men mer om det senere.
Først og fremst den bemerkelsesverdige déjà vu: som for tolv måneder siden måtte den antatt uslåelige Ingebrigtsen la en britisk distanseløper passere de siste 200 meterne av verdenscupfinalen. Deretter Jake Wightman, denne gangen Kerr – som ikke bare både bærer den samme nasjonalskjorten, men også spiller for den samme skotske klubben. Journalisten Jonathan Gault tvitret et bilde av de to som unge menn. «Det er sprøtt,» sa Kerr etter sin oppsiktsvekkende seier, «at Edinburgh Athletics Club er verdensmestere to ganger på rad.» Han kunne ha kalt det absurd, sprøtt, spektakulært, sprøtt eller bare utrolig – alle disse ordene ville vært helt nøyaktige.
Ingebrigtsen avslører fysiske plager
Ingebrigtsen hadde tross alt ikke bare vunnet hver 1500 meter denne sesongen, men hadde også forbedret sin egen europarekord to ganger. Den fortsatt bare 22-åringen var bare den sjette løperen i friidrettens historie som løp under 3:28.00 minutter, to ganger: i juni i Oslo (3:27.95) og i juli i Chorzow, Polen (3:27.14 ). Men her var han igjen på målstreken i en verdenscupfinale og måtte se da en britisk underdog feiret et helt usannsynlig gull. Selv om dette også er sant, ser det ut til at Kerr selv har trodd på muligheten fra begynnelsen.
«Josh fortalte meg på bussen», tvitret den britiske sprinteren Adam Gemili, «hvem vinner hvis han fortsatt er i nærheten av Ingebrigtsen 200 meter fra mål.» Kerr satt tidlig bak Ingebrigtsen. Han løp på andreplass, i kjølvannet av favoritten. For så å presse av mål nesten nøyaktig 200 meter fra mål og angripe med hele kroppen i hjemmet rett. Ingebrigtsen kunne stå i mot lenge, men klarte ikke å kontre. «Jeg visste med 50 meter igjen at jeg hadde klart det,» sa Kerr: «På de siste 30 meterne trodde jeg at jeg ville ha det så mye at jeg ikke brydde meg om hvor vondt det gjorde – jeg ville ha det. «Bare gjør alt du kan komme dit før.»
Ingebrigtsen, som med en gest midt mellom overdreven selvtillit og usportslig arroganse hadde oppfordret publikum til å juble i semifinalens siste skudd, lette i mellomtiden etter forklaringer. «Jeg prøvde å gi 100%, men det er vanskelig når du ikke føler deg 100% i form.»
Han snakket om en «tørr hals» som allerede var blitt lagt merke til i semifinalen og som hadde «forverret seg de siste to dagene». På morgenen den siste dagen var situasjonen «litt bedre», men det var fortsatt ubehag i varmeområdet. På norsk fjernsyn ville imidlertid Ingebrigtsen tydeligvis ikke bruke denne unnskyldningen: «Jeg håpet det skulle være nok, men det var ikke nok».
Tvist i familien Ingebrigtsen
Så i stedet for å kjempe om gull på de siste meterne, gikk Ingebrigtsen nesten glipp av sølv også. Lagkameraten Narve Gilje Nordas kom nærmere og nærmere og var bare 0,03 sekunder bak. Noen meter og han ville ha passert. To medaljer til Norge, som virker som en anledning til felles glede Bilder fra målområdet men bare vis et kaldt håndtrykk og med mye trygg avstand.
Utløseren er det han rapporterer Sveitsiske Tagesanzeiger.«, en farse på Gjert Ingebrigtsen. Han gjorde sønnene Henrik, Filip og Jakob til alle europamestere over 1500 meter og trente dem i mange år. «I fjor falt han imidlertid i unåde hos dem, man kan bare spekulere i grunn, sier «Tagesanzeiger», tilsynelatende ønsker ingen av de involverte å snakke om det offentlig.
Sikkert er imidlertid at Gjert Ingebrigtsen nå skal ta seg av Narve Gilje Nordas. Siden far Ingebrigtsen ikke fikk akkreditering fra Norges forbund for Budapest-konkurransene, flyttet Nordas til og med fra laghotellet til trenerboligen. «Tagesanzeiger» siterer den nye tredjeplassen i VM: «Forholdet til Jakob er uansett ikke-eksisterende».
Dette burde i det minste forklare hvorfor Nordas kommenterte bronsemedaljen sin slik: «Jeg håper å være enda bedre forberedt til de olympiske leker i Paris og deretter å kunne vinne den». Kanskje han burde tenke på en flytting til Skottland: til erobrerne Ingebrigtsen fra Edinburgh Athletics Club.
«Gamer. Introvert. Problemløser. Skaper. Tenker. Livslang matevangelist. Alkoholadvokat.»