Home » Ironien i Steve Martins liv er ikke tapt for ham

Ironien i Steve Martins liv er ikke tapt for ham

by Liv Ullmann




Jake Coyle, Associated Press



Publisert tirsdag 26. mars 2024 15:54 EDT





Sist oppdatert tirsdag 26. mars 2024 15:54 EDT

NEW YORK (AP) – Steve Martin har lenge undret seg over de mange fasene i livet hans. Det er hans ungdom som utøver i Disneyland, omgitt av vaudeville-artister og magikere. Et tiår som standup-komiker før stadionpopulariteten plutselig begynte. En brå overgang til kino. Så et nytt kapittel som banjospiller, far og nok en gang en komedie med Martin Short.

Det er en så forvirrende serie med kapitler at Martin vanligvis har nærmet seg livet sitt bare stykkevis eller schizofrent. Han ga en lydbok tittelen «So Many Steves». Memoarene hans, «Born Standing Up», dekket bare årene hans som standup-komiker. I den skrev han at det egentlig var en biografi «fordi jeg skriver om noen jeg kjente».

«Livet mitt har mange blekksprutarmer,» sier Martin fra leiligheten i New York.

Folk går på dokumentarer av alle slags grunner. Men Martin kan være unik i å lage en film om livet sitt med instruksjonen om: «Se om du kan forstå alt DET.» Morgan Neville, dokumentarregissøren av Fred Rogers-filmen «Won’t You Be My Neighbor» og det posthume Anthony Bourdain-portrettet «Roadrunner» tok utfordringen.

Likevel var til og med Neville nølende til et helhetlig syn på Martin. De resulterende filmene er egentlig to. «STEVE! (martin) en dokumentar i 2 deler», som hadde premiere fredag ​​på Apple TV+, deler Martins historie i to halvdeler. Den ene skildrer Martins stand-up slik den utspilte seg, med rikelige bidrag fra journalposter og gamle fotografier. Den andre fanger Martins liv slik det er i dag – å sykle elsykler med Short, øve på banjo – med refleksjoner over karrieren som fulgte.

Det er et forsøk på å syntetisere alle Steve Martins, eller i det minste sette dem ved siden av hverandre. Gutten «Kong Tut» med pilen i hodet. Den «ville og gale gutten». «Røvhulen». Grammy vinner. Romanforfatteren. Og den selvslitende komikeren som sier i filmen: «Jeg garanterer deg at jeg ikke hadde noe talent. Ingen.»

«Jeg skal si noe veldig ubeskjedent: Jeg har en beskjedenhet i karrieren min,» sier Martin og humrer. «Bare fordi du gjør mange ting, betyr det ikke at de er gode. Jeg vet at tiden vurderer ting. Så jeg har ingenting å gå på for å evaluere innsatsen min. Men en utenforstående kan forstå det.»

Neville, som ble med i videosamtalen fra hjemmet hans i Pasadena, California, hadde ingen intensjon om å lage to filmer om Martin. Men seks måneder inn i prosessen utkrystalliserte den rette strukturen seg for ham. Linjer dukket opp på tvers.

«Når jeg ser på tingene Steve har gjort i livet hans – å spille banjo, gjøre magi, gjøre stand-up komedie – er dette ting det krever mye innsats å mestre,» sier Neville. «Men på en måte er det konstant arbeid. Selv å se Steve plukke opp en banjo er aldri et «Jeg gjorde det riktig.» Det er alltid: «Jeg kunne gjort dette litt bedre.»

Å se tilbake falt ikke naturlig for Martin. Den har lenge motstått den slags livshistoriebehandling av en film som «STEVE!» Men Martin, 78, innrømmer at han nå er på det punktet i livet hvor du ikke kan gjøre noe med det. Selv om det er smart å gjenoppleve noen ting.

«Den første delen er den jeg virkelig sliter med å se,» sier Martin. «Når jeg er i en svart-hvitt hjemmelaget video, er jeg ikke morsom i det hele tatt.»

Martin vokste opp i Orange County og beundret Jerry Lewis, Laurel og Hardy, Nichols og May. Hans første jobb, da han var 11, var å selge guidebøker i Disneyland. Han satte kursen mot den magiske butikken i Main Street. Sceneartister som Wally Boag ble hans idoler.

Da Martin, etter å ha studert filosofi på college og skrevet for «The Smothers Brothers Comedy Hour», begynte å gjøre stand-up, trakk han seg tungt fra Boag og andre, og filtrerte showmanship av vaudeville til en avantgarde-akt, bare med dyr i en luftballong og en pil gjennom hodet hans. Å kle opp karakteren, som han sier i filmen, som «en komiker som tror han er morsom, men ikke er det,» flyttet rutinen hans bort fra punchlines og mot absurdistisk ironi med «fri-form latter.»

Martins gest var revolusjonerende, og på 1970-tallet, da de fleste tegneseriene handlet om politisk materiale, ble den veldig populær. «Han er en av de mest idoliserte komikerne noensinne,» sier Jerry Seinfeld i filmen. Nå ser ikke Martin mye av de årene som får ham til å le.

«Så er det disse øyeblikkene jeg anser som strålende i forestillingen, men de varer et minutt eller to minutter. Det hele var så nytt. Det var spennende fordi det var nytt for publikum og for meg.»

Martin pleier å være hard mot seg selv. I en siste scene av «STEVE!» han og Short ser på mulige vitser, men de fleste er ikke riktige for Martin.

Det er fristende å tilskrive noe av dette til Martins notorisk kritiske far, Glenn, en eiendomsselger som hadde sine egne urealiserte ambisjoner innen showbusiness. På middag etter premieren på «The Jerk» erklærte han at sønnen hans var «ingen Charlie Chaplin». Men Martin er uenig.

«Jeg tror ikke det,» sier Martin. «Det er godt å være hard mot seg selv. Det er bare slik jeg gjør det. Jeg vil bare gå over det og gå over det igjen. Jeg skjønner at alt er i detaljene. Alt avhenger av timingen.»

Dette får Martin til å tenke på en spøk han og Short hadde vurdert for handlingen deres, men så langt har ansett som for esoterisk.

«Jeg sier: «Du vet, Marty, noen komikere sier morsomme ting. Og noen komikere sier morsomme ting. Og du bare sier… ting,» sier Martin og ler. «Men det er en sannhet i å si morsomme ting og å si morsomme ting. Du går på linjen. Livene våre sier nå morsomme ting og sa en gang morsomme ting.

Det er en frase, karakteristisk nøyaktig i sin formulering, som perfekt representerer ironien i Martins liv. I 1981 vurderte Martin å slutte med stand-up for alltid. Handlingen hadde gått sin gang, og han var glad for å gå videre til kino. Det var ikke før flere tiår senere, da Martin forberedte seg på å turnere som banjospiller, at en venn overbeviste ham om at publikum ville ha litt småsnakk mellom låtene.

«Så jeg fikk denne redselen og begynte å jobbe med materialet,» sier Martin. «Det endte opp som det jeg vokste opp med, som var et folkemusikkshow med en morsom monolog, som gjorde morsomme introduksjoner til sangene.»

Dette gjenspeiles i Martins uventede retur til standup-komedie. Martin og Short, venner fra 1986-komedien «Three Amigos!» har blitt dagens fremste dobbeltakt, med hovedrollen i Hulus kritikerroste serie «Only Murders in the Building» og opptrer på veien. De leverer spøk etter spøk med finessen til Grand Slam-mestere, skarpe, men kjærlige.

Ironien er ikke tapt for Martin. Komikeren uten punchlines har blitt en elsker av punchlines.

«Jeg har blitt en person som virkelig setter pris på gleden ved å fortelle vitser,» trekker Martin på skuldrene. «Marty og jeg på showet vårt spiller spøk etter spøk.»

Det er ikke den eneste reverseringen som Martin aldri forventet. Etter å ha tilbrakt store deler av livet uten å ønske seg barn, har Martin og hans kone gjennom 17 år, Anne Stringfield, en 11 år gammel datter. Hun ble bare sett på som en tegneserie i «STEVE!» for å beskytte personvernet ditt.

Enda mer forvirrende for Martin: etter et liv fullt av angst er han merkelig lykkelig. Kanskje til og med glad. «Ja, jeg hater å si det,» sier Martin og rister på hodet.

Martin liker å si at han nå har et «avslappet sinn». Han har tatt avstand fra mange ting – konkurranseevne, mennesker eller situasjoner som har påført ham smerte – og har begrenset livet til de tingene som betyr mest for ham.

«Jeg la merke til dette,» sier Martin. «Når vi blir eldre, blir vi vår beste versjon av oss selv eller vår verste versjon av oss selv. Jeg har sett folk bli sitt verste jeg, og jeg har sett folk som startet som tøffe, vanskelige mennesker bli sitt beste jeg.

I filmen sier Martin: «Jeg ser tilbake og tenker «For et merkelig liv». Hele livet mitt var bakvendt.»

Related Videos

Leave a Comment