Som fortalt til Jeremiah Horrigan av Caroline Paulson
Oscar Paulson var min bestefar. Den ankom USA via Ellis Island. Han var 19.
Han var en foreldreløs som sov i fjøs og gjorde husarbeid for bønder i Hammar, Norge, for å få retten til å bli matet. Han lærte det han kunne lære av livet, siden han aldri gikk på skolen.
Som tenåring hørte han at de ville ha sterke unge menn til å hjelpe til med å asfaltere gatene i Christiania, nå Oslo, med brostein, så han flyttet dit og sov i brakkene. Han hørte om Amerika fra de andre mennene der og bestemte seg for å spare pengene sine og emigrere.
Disse karene foreslo Galesville, Wisconsin som et godt sted å slå seg ned, og han tok deres råd. Han jobbet som murer, løftet murstein, steiner og spredte betong gjennom dagene. Han giftet seg med Emma Ekerd, en svært norsk kvinne født i USA. På den tiden var Galesville et helt norsk samfunn, med engelsk som sidespråk.
De oppdro en gutt, Carl, som var min far, og en jente som het Junice.
Den gang var det lett å bli borger. Oscar måtte bare bevise at han hadde oppholdt seg i USA i mange år, hadde familie her og ikke ønsket å reise tilbake til Norge.
Oscar lærte å lese bedre enn min bestemor, jeg tror hun knapt kunne lese. Jeg ville sett henne sitte i timevis med den samme siden fra en Reader’s Digest. Jeg ville spurt moren min om jeg skulle hjelpe henne, og moren min ville si: «Bare hvis hun ber om hjelp».
Jeg har et minne om ham. Da jeg var tre år døde han og jeg reiste dit med foreldrene mine fra hjemmet vårt i Pearl River. Den lå i en furukasse i stua og jeg trodde det var en stor krybbe. Jeg prøvde å riste ham for å hjelpe ham til å hvile godt.
Jeg bruker fortsatt noen av verktøyene hans. De er merket OP De minner meg om bestefaren jeg gjerne ville møte da han levde.
Caroline Paulson bor i New Paltz.
«Amatørnettentusiast. Prisvinnende skaper. Ekstrem musikkekspert. Wannabe-analytiker. Arrangør. Hipstervennlig tv-forsker. Twitter-guru.»