Klimakravene fra Afrika er et mareritt for Vesten

Under punkt 8 (f) på COP27-agendaen lurer et mareritt for Vesten. Den inneholder for første gang ordene «tap og skade» eller klimaskader.

I flere tiår har de fattigste delene av verden ønsket å inkludere disse linjene i internasjonale klimaforhandlinger. Nå er de to ordene der og inneholder sprengstoff. Ifølge Chatham House Institute vil utslipp fra rike land ha kostet fattige land minst 1 billion dollar innen 2050.

ELLER 1 000 000 000 000 dollar for å skrive ut nummeret slik at det kan høres.

Befolkningsvekst krever klimainvesteringer

Men året 2050 inneholder en annen enorm figur som krever ettertanke. På den tiden anslås Afrika å ha doblet befolkningen til rundt 2,5 milliarder mennesker.

I dag lever 600 millioner mennesker uten tilgang til strøm, og skal ikke dette tallet øke i samme takt, må det gjøres store investeringer. Helst allerede i går, men om ikke så fort som mulig.

Mangel på strøm er et sikkert tegn på fattigdom. Og nå som Afrika er i gropen for industrialisering for å sette kontinentets voksende befolkning i arbeid og samtidig øke velstanden, risikerer kontinentet å øke utslippene drastisk.

Vesten unngår klimaskader

Det er derfor behov for industrialisering og utvidelse av klimatilpasset infrastruktur, og dette er fullt bevisst innenfor hovedlagene på kontinentet. Kenyas president William Ruto kaller det «barnelek».

«Ren energi vil skape arbeidsplasser, beskytte lokale økonomier og akselerere Afrikas bærekraftige industrialisering», skrev før COP27.

William Ruto legger til at Afrika trenger både teknologisk og økonomisk støtte for å møte utfordringen. Og her har han med seg vestlige land. Vesten vil heller snakke om dette enn klimakompensasjon for tap og skade.

Sverige foretrekker også å rulle forbi punkt 8 (f) i COP27-agendaen. Regjeringen varslet nylig at den sier nei til fattige lands krav om et klimaskadefond.

Så hvem som skal være ansvarlig for $1.000.000.000.000 er ikke veldig klart.