Ingenting har endret seg etter Utöya | fastlege

Hvorfor ble ikke Utöya europeer 11. september?

77 myrdet, mer enn 300 såret, en regjeringsblokk sprengt i luften. Men ingen vendepunkt, meningen med våre samfunn har ikke endret seg.

Vi som husker sommerkvelden for nøyaktig ti år siden, da den uforståelige nyheten fra Norge utkrystalliserte seg i sjokk over et stadig økende antall drepte unge mennesker, har måttet gjenoppleve hjelpeløsheten og kvalen i 2001.

Det var igjen et iskaldt, godt planlagt og hensynsløst terrorangrep rettet mot et senter. En gigantisk bombe mot landets regjering og en satanisk mordjakt på morgendagens ledere på sommerleiren AUF Social Democratic Youth Union på den lille øya Utöya. I Norge, så smertelig nært.

Utöya var på mange måter en konsekvens av 11. september. Verden forandret seg den dagen. Den amerikanske supermakten dro på korstog, bombet Afghanistan, invaderte Irak – over en million sivile døde – for til slutt å henrette Osama bin Laden direkte på TV i Det hvite hus.

LES MER: Eksperter på ekstremisme etter Breivik-terroren 22. juli

Hovedideen med korstoget var at det alltid er grunner til å mistenkeliggjøre enhver muslim.

«Krigen mot terror» har polarisert verden, drevet teorien om «sivilisasjonenes kamp» og økt nyfascisme, rasisme og nasjonalisme på global skala.

Hovedideen med korstoget var at det alltid er grunner til å mistenkeliggjøre enhver muslim. Nyfascismens ledere har gradvis sluttet seg til og erstattet sin tradisjonelle antisemittisme med hatpropaganda mot muslimer. Resultatet er blant annet en voksende daglig rasisme i svensk stil som enhver muslimsk kvinne som bærer slør, enhver afrosvensk, enhver svensk Ali eller Mohammed kan vitne om.

Ja, hvorfor har ingenting endret seg etter Utöya?

Dette er et av de grunnleggende spørsmålene som går gjennom Ali Esbatis ferske og meget velskrevne bok «Du kan rømme en galning men ikke gjemme deg fra et samfunn» (Éditions Léopard). Esbati selv var der den regnfulle sommerdagen som ble til et mareritt. Han overlevde ved en tilfeldighet, selv om han en gang sto ansikt til ansikt med terroristen.

Da han ga opp politimennene som til slutt nådde Utöya, var hans første ord: «Du vil takke meg, kanskje ikke nå, men om ti år». Rett bak ham lå de to siste tenåringene som ble drept.

Attentatet ga en rekke utfordringer for demokratiet. Og vi trodde alle at Norge hadde klart å takle katastrofen. Den norske nasjonen har gått sammen i sorg. Rosefjellet utenfor det utbombede regjeringskontoret ruvet høyt. Terroristen er stilt for retten. Først selvfølgelig med håp om å bli erklært sinnssyk. Han ble, som Åsne Seierstad erklærte med tittelen på sin bok, utvunnet; «En av oss». Men en reell rettssak kom da, heldigvis, for å dokumentere hendelsesforløpet, identifisere motivene, fastslå skyld og ilegge sanksjoner.

Drivkraften til terroristen var å redde den hvite rasen og den norske nasjonen fra masseinnvandringens redsler. Ja, hele Europa ble truet på livet. På nett hadde han sine likesinnede og i norsk politikk et parti, Populistisk Fremskrittsparti, som stadig drev lobbyvirksomhet for fremmedfrykt og så all innvandring som et økende problem.

LES MER: Stoltenberg om høyreekstremisme: «Aldri ferdig»

I årene etter Utöya har belastningen på den politiske debatten i Norge, så vel som i Sverige og resten av Europa, bare økt.

I årene etter Utöya har belastningen på den politiske debatten i Norge, så vel som i Sverige og resten av Europa, bare økt. Minareter forbudt i Sveits, høyrepopulister i den østerrikske regjeringen, brenning av flyktningleirer i Tyskland, sanne finner i øst.

I Sverige satt Sverigedemokrater i Riksdagen takket være demokratisk partistøtte og en hær av nettkriminelle. Så krigen i Syria eskalerte og vi så både anstendighet og retten til asyl kom tilbake.

Alt som hadde utløst og bekreftet terroristens verdensbilde ble satt i sentrum av dagsordenen. Og apropos agendaen, det svenske SVT-programmet valgte å starte: «Hvor mye innvandring tåler Sverige?

Slik er grense etter grense krysset. Esbati forklarer tydelig hvorfor vi ikke må tørre «ta debatten» ut fra at det per definisjon er et problem med flyktninger. Eller forutsatt at islam er en ekkel religion.

Så kom Trump og ble redningen for alle høyrepopulistene og frimurerne, og tilpasningen skjøt fart.

LES MER: Filmer om Utøya tydeliggjør terroren

I dag står vi overfor at Sverigedemokraterna snart kan få direkte innflytelse på regjeringen. Det svenske borgerskapet er i moralsk oppløsning.

I dag står vi overfor at Sverigedemokraterna snart kan få direkte innflytelse på regjeringen. Det svenske borgerskapet er i moralsk oppløsning. Kristerssons løfte til Heidi Fried, med levende minner fra nazismen, om aldri å samarbeide med det svenske Brown Party, blir gjort til en løgn. I offentligheten setter SVT seg på huk og kvalifiserer nå rasisme som «innvandringskritikk» og knuser med sine lovfestede verdier alle lik verdi.

Det Esbati presiserer i sin bok, der han starter med seg selv, sin bakgrunn og sine erfaringer i Norge og Sverige, er hvor mye voksende rasisme som fortsatt er til stede. Og hvordan det aldri kan oppleves av det hvite majoritetssamfunnet som bærer det.

Men det er håp. Esbati påpeker at rasisme og fremmedfrykt er på vei nedover blant unge.

Personlig hadde jeg det privilegium å følge fremveksten av dokumentaren «Reconstruction Utöya» av Carl Javér og Fredrik Lange, senere tildelt en Golden Bug Award (tilgjengelig på SVT-play) i noen år. Der iscenesetter fire overlevende sine opplevelser av dagen for ti år siden ved hjelp av et tomt filmstudio og et titalls jevnaldrende. I møtet mellom de som var der og de som nå må forestille seg helvete, skapes en dyp empatisk opplevelse som i seg selv er en bærer av håp.

Det er anstendighet vi trenger. Jeg har ikke.

«I dag skal du drepe marxister!» Sa terroristen som gikk inn i hovedbygningen og startet henrettelsene.

LES MER: Utøya-rekonstruksjon går under huden

«I dag skal du drepe marxister!» Sa terroristen, gikk inn i hovedbygningen og startet henrettelsene.

En av dem som klarte å gjemme seg på toalettet heter Ronja Breisnes. I år skrev hun en klartekst som forklarer hvorfor Utöya må leve i minnet. Det var da daværende justisminister Sylvi Listhaug i Fremskrittspartiet hevdet at norske sosialdemokrater bryr seg mer om terroristers rettigheter enn nasjonens sikkerhet. Dette norske regjeringspartiet som terroristen selv var medlem av i flere år før han gikk videre fra ord til handling.

«Det første var ordet. Slik er det smalt», skrev Ronja Breisnes, nå administrator i AUF.

De gjentok stadig kraften og effektene av ord.

Jeg tenker på Ronja og det Mattias Karlsson, «SD-ideologen», sa etter forrige stortingsvalg:

«Skebnen kalte oss … våre motstandere tvang oss virkelig inn i en eksistensiell kamp for overlevelsen til vår kultur og vår nasjon. Det er bare to valg, seier eller død.»

Ideen er hentet fra terroristens eget manifest.

Og krevde 77 liv 22. juli 2011.