Det var som om musikkverdenen stoppet opp i høst da Abbas sine nye låter kom ut. Kvartetten skapte et hysteri på 70-tallet som Sverige ikke klarte å tilpasse seg, og før vi forsto hele omfanget av Abbas betydning, ble de pakket på andre eventyr.
Men det nye albumet er ikke langt unna der de alltid har beveget seg: stemmene til Agnetha og Anni-Frid vever skimrende lag i den melodiske tråden. Her er fløyter med folketoner og 80-tallsvibber i elektriske gitarer og keyboard. Det er en palett av country, boogie, disco og ballader. Og salmer som kunne passet inn i enhver musikal.
Abba er hennes eget musikkleksikon, og hvis du følger alle nikk til tidligere sanger, utgjør de et enormt partitur. Men jeg savner fortidens frekkhet og disharmonienes spill.
Det er en komfortabel og musikalsk trygg plate, men noen tekster smitter av på krangel, skilsmisser og barn i trøbbel. Balladene og den lille julesangen «Little Things» er som myke puter mellom de såre og de må svelle av strenger og banker.
Abba gjorde ingen mesterverk, jeg tror de har kapasitet til å gjøre mer, men det er en hevn i seg selv. Det er musikkglede i sin reneste form og når de gjenskaper musikk sammen så mange tiår senere, viser de at kjærligheten til musikk er viktigst.
«Popkulturfanatiker. Introvert. Hengiven matbanebryter. Bacongeek. Livslang kaffeevangelist.»