Tittel: Den franske utsendelsen
Regissør: Wes anderson
Deltakere: Benicio Del Toro, Adrien Brody, Tilda Swinton, Léa Seydoux, Frances McDormand, Timothée Chalamet, Bill Murray, Owen Wilson
Kan sees: Kino, premiere 22. oktober
Klasse: 4 av 5
Nå har den uavhengige favoritten Wes Andersons siste film, «The French Dispatch», kinopremiere – nesten et og et halvt år etter skjema.
Felicia Frithiof, kritiker her i kulturredaksjonen, du har sett filmen. Var det verdt ventetiden?
– Ja! Wes Anderson er en av de regissørene som har en så unik stil at den har blitt et adjektiv, Andersonskt. Det risikerer også å forårsake en viss metning. Har vi sett de dukkehusaktige komposisjonene og regiens selvironiske holdning, eller kan det fortsette å overraske og fortrylle? Det kan det, viste det seg.
Det ser lovende ut. Men hva slags film er det, hvis du måtte beskrive den?
Det er en antologifilm som består av fire noveller, med en rammehistorie som kretser rundt redaksjonen til det New York-inspirerte magasinet «La Dépêche française», i den fiktive franske byen Ennui-over-Blasé, som kan være grovt oversatt til kjedsomhet. Vi følger fire reportasjer, og de historiene blir avbrutt om og om igjen – av fortelleren, av sceneskiftet, av den plutselige avspillingen av en scene fra et historieinspirert skuespill osv. Og det minner oss, som vanlig med Anderson, om at dette er en film vi ser. Men her knuser han skjønnlitteraturen på nye og geniale måter. For eksempel vises en stor kampscene som fullstendig frossen, eller satt på pause, men kameraet skanner hele mengden, noe som får oss til å innse at den blir filmet med mange skuespillere som står stille.
Ok, fortell meg, hva blir den totale vurderingen?
– Ja, gitt at målet her er å hylle journalistiske helter, forstyrrer det litt at journalistene i filmen (spilt av Owen Wilson, Tilda Swinton, Frances McDormand og Jeffrey Wright) fremstår som ganske latterlige, patetiske karikaturer. Dette stammer fra Andersons tongue-in-cheek-stil, men det mangler også noe av varmen som fortsatt er tilstede for eksempel i «Moonrise Kingdom». Men han klarer å kombinere filmisk nostalgi og innovasjon. Det er Wes Anderson i hans mest lekne humør, og det er flott filmunderholdning.
«Popkulturfanatiker. Introvert. Hengiven matbanebryter. Bacongeek. Livslang kaffeevangelist.»