Norges historiske selskap / Swift’s Corner – Lewiston Sun Journal

Begrepet kryss er definert som punktet der to eller flere veier krysser hverandre. Webster inkluderer også definisjonen: «Møtestedet for de spredte innbyggerne på en landsbygd». Begge beskrivelsene er passende for å vurdere Swift’s Corner.

Det er vanskelig å forestille seg separasjonen av bosettingslommene som utgjorde Norges første by. Avstanden vi nå reiser så lett og raskt i et motorkjøretøy var en gang lite mer enn en grusvei. Innbyggerne beveget seg til hest eller okser eller til fots. Det som ikke kunne dyrkes eller produseres hjemme, måtte kjøpes, sannsynligvis på kreditt, fra en kjøpmann i et praktisk veikryss.

Swift’s Corner ble opprinnelig kjent som Fuller’s Corner.
Benjamin Fuller, en mann med økonomiske midler, ankom i juni 1793 fra Middleton, Massachusetts. Han og Silas Merriam hadde kjøpt land nord for området som senere skulle bære Fullers navn. Store deler av sommeren ryddet de landet, og i august returnerte de til Middleton. I følge Charles Whitmans beretning i The History of Norway kom Fuller og Merriam tilbake om høsten med en hest og et åk av okser.

På landet de hadde ryddet, plantet de vinterrug før de returnerte til Massachusetts for vinteren. Før han dro, lot Fuller Amos Upton bygge et hus og en låve våren etter.

Da Silas Merriam og Fuller kom tilbake den påfølgende april, fulgte dem en ung mann ved navn Aaron Wilkins, beskrevet som å tjene Benjamin Fuller, og Joseph Dale som hadde blitt ansatt av Fuller og Merriam for å hjelpe dem med å plante og etablere gårdene deres. Snøen lå fortsatt på bakken. De ryddet mer land og plantet til slutt hvete, mais og grønnsaker.

Fuller kom tilbake til Middleton, pakket kofferten sammen med familien og tok igjen turen til Maine. Ved ankomst oppdaget de at Amos Upton ikke en gang hadde begynt å bygge huset og låven. The Fullers bodde i Upton-huset til høsten. På det tidspunktet sto låven ferdig og dermed var huset på 20 «x 38» klart til å bebos. Fuller Estate var på vei opp litt vest for hjørnet. (Historien om Charles Whitman av Norge)

Silas Merriam, hvis gård lå nord for hjørnet, giftet seg med Amos Uptons datter, Hannah, i 1798.

I 1801 bygde Amos Upton en kornmølle ved bekken like vest for hjørnet. I 1808 begynte Daniel Towne smedarbeid i nærheten og Stephen Latham begynte å lage negler. Aaron Wilkins var en tenåring da han kom til området under Benjamin Fuller. I 1810 begynte Wilkins å drive butikken ved Fuller’s Corner og ble veldig aktivt involvert i lokale og statlige anliggender.

Whitman History of Norway rapporterer at «han har utført en betydelig mengde overføringer og andre forretninger håndtert av fredsdommere.» Aaron døde i 1858 i en alder av 78 år. Hans kone, Maria Martin, var 20 år yngre, og hjemmet deres er identifisert på kartet fra 1858 som tilhørende fru Wilkins.

Fuller-familien bodde i hjemmet deres i bare noen få år før de solgte til svogeren, John Needham. Deres nye hjem lå sørøst for det opprinnelige og de drev en taverna her, som har blitt beskrevet som et «reisested» (Bradburys Norge på 1940-tallet). Folk kom fra hele verden for å få siste nytt og nyte litt forfriskninger. Det var her området ble kjent som Fuller’s Corner.

I 1820 flyttet Fuller igjen, denne gangen byttet han eierskap med Samuel Pingree som fortsatte å drive tavernaen.

I 1817 overtok William Pingree butikken som Aaron Wilkins hadde drevet. Et år senere ble selskapet solgt til Jonathan Swift og Ansel Field, begge tidligere parisere. Swift kjøpte Field to år senere og drev butikken i mange år senere, og lokalet ble kjent som Swift’s Corner. Jonathan Swift drev også en vannmølle og en grusmølle på en liten bekk som viste seg utilstrekkelig i tørketider.

I 1827 bygde Swift et stort hus i nærheten av butikken hans med den hensikt å drive et vertshus og en taverna. Dette forsøket viste seg imidlertid ulønnsomt. Mr. Swift har vært en aktiv deltaker i lokal og statlig politikk, og fungert som rekrutterer, fylkeskommissær, statsrepresentant og statlig senator. Da han døde 6. januar 1858, etterlot han seg ikke testamente, så sønnen, Newton Swift, ble utnevnt til bobestyrer.

Eiendommen hans inkluderte: land, hus, butikk, låve og låve, en vedtomt i Greenwood, en vann- og grusmølle eid med sønnen hans, annet areal, eiendom og løsøre, $ 63,03 i kontanter. Hver vare i butikken er oppført. Det var et stort varelager av stoffer, knapper osv. Til klær, i tillegg til vanlig jernvare, verktøy, tobakk, tyggegummi, krydder, bakevarer og husholdningsartikler. Beløpene til kundene ble også oppført. Totalt eierskap ble verdsatt til $ 2.993,72. Newton Swift fortsatte å drive butikken til han flyttet til Bethel.

Området ble senere mer kjent som Norges sentrum.

Norsk Museum og Historisk Forening har fortsatt åpent for publikum fra 9 til 12 på lørdager. Besøk oss på www.norwayhistoricalsociety.net.

Relaterte historier