Dette er hvordan koreansk kultur erobrer verden

Midt i Manhattans travle Midtown ligger en nyåpnet skyskraper hvis syv etasjer består utelukkende av koreansk kultur. Det er en stor konsertsal, et enormt bibliotek, to etasjer med kunstgallerier, kafeer og et tradisjonelt terom. Ved innvielsen av kultursenteret er Sør-Koreas kulturminister Yu In-chon til stede for å snakke om viktigheten av å investere i kunst og kultur.

– At koreansk kultur erobrer hele verden nå er ingen tilfeldighet. Budsjettet for våre kulturinvesteringer har økt sammen med vårt BNP, sier Yu In-chon.

Sør-Korea representerer for tiden en av de mest offensive kulturpolitiske strategiene i verden. De siste årene har denne typen koreanske kulturhus åpnet eller utvidet seg i den ene storbyen etter den andre, fra Stockholm til New York. Landet driver nå 42 kulturhus, et slags internasjonalt kulturhus, i 30 forskjellige land.

Det er bare det beste synlig del av landets enorme satsinger på kulturpolitikk. Den globale dominansen til koreansk kultur har blitt styrket av landets store investeringer både innenlands og for globale publikum. For eksempel har de lenge tilbudt generøse subsidier for oversettelser av koreansk litteratur, noe som har bidratt til å holde forfattere som Han Kang lest rundt om i verden.

– Selv da Han Kang mottok Booker-prisen, minnet han oss på at historier vi trodde bare koreanere ville forstå eller bry seg om viste seg å være relevante rundt om i verden, sier Yu In-chon.

I nasjonal kulturpolitikk støtter de alt fra spillefilm og videospillproduksjon til billedkunst og kulturinstitusjoner. Yu In-chon introduserte også et program som tilbyr kunst- og teaterskolestudenter praksisplasser ved kulturinstitusjoner, slik at de kan forfølge sine kunstneriske ambisjoner i stedet for å vende seg til mer konvensjonelle felt. Allerede i 1998 ble det opprettet en nasjonal institusjon for kulturell innovasjon, The Korea Creative content Agency, hvis budsjett har vokst fra 50 millioner dollar til 400 millioner dollar siden 2000. Da institusjonen ble grunnlagt sa daværende president Kim Dae-jung målet var å «globalisere koreansk kultur». To tiår senere har de gjort det overraskende bra.

– I min generasjon ble foreldre bekymret når barna våre sa at de ville vie seg til kunst eller litteratur. Men slik er det ikke lenger. I dag blir kunstsektorer tatt like seriøst som andre bransjer, sier Yu In-chon.

Allerede i begynnelsen av På 2000-tallet så en bølge av koreansk underholdningskultur, spesielt popmusikk og dramaserier, skyve over de asiatiske nabolandene. Men de siste årene har den koreanske kulturbølgen også erobret Vesten og Europa, med alt fra spillefilmer og nettfilmer til mote, kunst, arkitektur, mat og litteratur.

«Parasite» ble den første ikke-amerikanske filmen noensinne som vant en Oscar for beste bilde, og TV-serien «Squid game» var den mest sett på Netflix på lenge. For to år siden hadde Sør-Korea også begge verdens to bestselgende popgrupper: BTS og Blackpink. Ifølge det koreanske kulturdepartementet er det i dag omtrent 100 millioner aktive fans i ulike formelle nettverk for koreansk popmusikk, K-pop.

Han Kang ble i 2016 den første koreanske forfatteren som mottok Booker-prisen og blir nå også den første mottakeren av Nobelprisen i landet.

Mye av kulturen som det koreanske kulturdepartementet er med på å spre rundt i verden er mørk og dypt samfunnskritisk. Han Kangs romaner tar ofte for seg landets verste historiske traumer, som massakren på studentdemonstranter i Kwangju i 1980, beskrevet i «Living and Dead», eller den siste romanen, «I Won’t Say Goodbye», som beskriver en massakre. av rundt 30 000 mennesker på Jeju-øya i 1948-1949, en begivenhet som det var forbudt å omtale under militærdiktaturet som styrte landet frem til 1980-tallet.

Filmen «Parasite» og TV-serien «Squid game» skildrer på samme måte brutale klasseskiller og hierarkier. Den koreanske regjeringen bryr seg imidlertid ikke om å gjøre disse kunstnerne og utøverne til kulturelle ambassadører for landet og sponser og fremmer stolt spredning av disse verkene.

– Vi anser dem som eksempler på hva som gjør den koreanske samtidskulturen dynamisk. Selvfølgelig er mange av historiene mørke. Men temaene de dekker er store og universelle. Det handler om ulikhet, det handler om klima, det handler om klasse, det handler om menneskerettigheter. Så i stedet for å se disse historiene som et angrep på noe spesifikt koreansk, blir det verdsatt internasjonalt at koreanske artister tar opp disse problemstillingene, nettopp fordi disse sakene kanskje ikke får nok oppmerksomhet i andre land, sier Yu In-chon.

Å adressere spesifikke historiske traumer og sosiale problemer har lenge vært viktig i koreansk kultur, så det kommer fra en lang tradisjon som vi er klar over og godkjenner.

Sør-Koreas kulturpolitiske strategi skiller seg derfor markant fra den i mange andre land, ikke minst autoritære regimer som Qatar eller Kina, som investerer store ressurser i både nasjonal merkevarebygging og nasjonale kulturtiltak. Kina har investert mer penger enn noe annet land i kulturdiplomati i det 21. århundre, men har en tendens til å prioritere selvforherligende fortellinger og skryterettigheter. I Sør-Korea er det tvert imot å spre kvalitet og stimulere til kunst og kultur som et mål i seg selv, selv om det retter hard kritikk mot eget samfunn.

– Kunstnere finner ofte inspirasjon i mørke og lidelse. Å ta opp spesifikke historiske traumer og sosiale problemer har lenge vært viktig i koreansk kultur, så det kommer fra en lang tradisjon som vi er klar over og godkjenner, sier Yu In-chon.

Yu In-chon er seg selv en kjent skuespiller i Sør-Korea med nesten et halvt århundres erfaring i film- og TV-bransjen. Han sier ens kulturelle bakgrunn er viktig for å forstå hvor grensen går når det gjelder statens rolle og innflytelse.

– Vi kan legge grunnlaget for en levende kultur. Vi kan finansiere institusjoner og legge forholdene til rette for et dynamisk kulturliv. Men vi kan aldri bli fanget av selve innholdet, og heller ikke prøve å kontrollere kunsten selv.

Det er mulig å måle suksessen til koreansk kultur i form av ren eksportverdi. Ifølge kulturdepartementet bringer det nå inn mer enn 12 milliarder dollar, 130 milliarder kroner, i året. Men Yu In-chon understreker at kulturpolitikken må gå utover bare inntekter.

– Vår kultureksport har økt med 10-15 % årlig. Men de viktigste eiendelene kan ikke måles. At mennesker over hele verden kan dele koreanske historier, og dermed forstå noe om hvem vi er, er uvurderlig. Det er ekte kommunikasjon. Vi måler ikke kulturens suksess i penger, men i anerkjennelsen vi får. Koreansk kultur er ikke lenger marginalisert. Vi er i midten nå.