Erik Poppe om den nye «Emigranter»: En kjærlighetserklæring

En liten hytte i en skoglund. En familie som kvitter seg med en hest og en vogn, noen få kofferter og i armene på jenta roten til et astrakhan-epletre. Kristina fra Duvemåla, en karakter som er skrevet, fremført og sunget i svensk folkesjel, kniper hytta med øynene. Den blir mindre og mindre, før den forsvinner helt fra synsfeltet. De kommer aldri tilbake hit, mor og far vil hun aldri se igjen.

Vilhelm Mobergs historie om reisen til Amerika og det nye livet der har blitt en av Sveriges mest elskede, og 1. juledag har den nye filmatiseringen av «Utvandrerne» kinopremiere .

– Det er en kjærlighetserklæring til filmen, å gjøre noe i stort format og invitere folk på kino og minne dem på høydepunktene som er der, sier regissør Erik Poppe.

Filmen har allerede hatt tid til det syv nominasjoner for sekken med gull, inkludert de for beste film og beste kostyme. I tillegg ble de to hovedpersonene Lisa Carehed og Gustaf Skarsgård nominert for sine bidrag.

– Jeg hadde virkelig en oppriktig intensjon om å prøve å gi slipp på egoet og være en god date med Lisa og hennes Kristina, så jeg var glad for at dette var noe som ble lagt merke til, sa Gustaf Skarsgård.

For i denne versjonen er det nettopp gjennom Kristina vi følger historien. Mobergs retrograde usagte ord vokser og blir mer og mer komplekse. Forholdet til moren, den prostituerte Ulrika og prestinnen Judith er alle nøkler til hvem hun er eller skal bli.

– Det er Kristina vi kjenner, men hun står overfor flere ting utenfra enn hun må ta stilling til. Det hun ikke forstår i Moberg-bøkene, sier Lisa Carlehed.

Regissør Erik Poppe er klar. Han ville ikke gjenskape Jan Troells 70-tallsmesterverk, men nå handlet det om å gi ut nye deler av bøkene.

– Det er en utrolig rørende historie, om hvem vi er, om Sverige. Fra hvilket synspunkt kan vi se denne historien i dag? Når man leser romanen blir man overrasket over hvor sterk Mobergs tekst er, sier Erik Poppe.

Produsent Fredrik Wikström Nicastro fullfører:

– Det var viktig å gjøre det sånn. Enten vi fulgte i fotsporene til en fantastisk film, en ekstremt populær musikal, formet det oss slik vi hadde utrolig høye krav til hva det skal bli.

Bak og foran kamera hyller begge arbeidet til de norske manusforfatterne Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig med å vaske Kristina.

– De hadde karakternøkler og ideer som var avgjørende for at vi skulle finne veien videre. Jeg er ikke alltid sikker på at kvinner skriver bedre kvinner og menn skriver bedre menn, men i dette tilfellet har de vært uvurderlige, sier Fredrik Wikström Nicastro.

Det er ikke bare historien som har fått en ny vinkling, språket er også annerledes. I Jan Troells versjon var det Småland som gjaldt. Nå er det i stedet utviklet en slags svensk, med eldre uttrykk som fortsatt er forståelige for dagens publikum, ved hjelp av språkforskere og dialekteksperter.

– Det var et poeng å skape et helt nytt språk. Slik at dialogen ikke skaper avstand til publikum, at den blir for gammeldags eller for moderne, sier Erik Poppe.

Regissøren forteller at han møtte Jan Troell før han jobbet med filmen. Saken som skapte mest nervøsitet før møtet var nettopp dialekten.

– Da jeg sa at jeg ville gjøre det på svensk, svarte han: Moberg ville at jeg skulle gjøre det! sier Erik Poppe og fortsetter:

– Da Moberg så filmen neste gang, syntes han den fungerte veldig bra med Smålands kone. Men det er ikke en historie som spesifikt representerer Småland, det er en historie større enn det.

For Lisa Carlehed fra Vest-Sverige, som var utdannet og jobbet hovedsakelig i Danmark så langt, språket var en større utfordring enn hun først trodde.

– Jeg jobbet med det i to måneder før innspilling. Oskar Juhlin dialekttrener har brukt hele sommeren på å hjelpe meg. Jeg trodde jeg snakket svensk, men det gjør jeg ikke, ler hun.

Å ta på dialekten var også ekstremt viktig for at skuespillerne kunne improvisere, uten at det ble stivt eller bare føltes utspilt, sier Gustaf Skarsgård.

– Det er så mange ledige stunder med dyrene og ungene og alt mulig. I mange scener fortsetter vi å rulle etter den skrevne scenen og improvisere. Det var en utfordring å sette tonen i språket der man også kan være spontan. Du vil at publikum skal bli sugd inn i denne verdenen av ekte mennesker som lever og ånder.

For det er Lisa Carlehed Kristina den første store rollen i den svenske filmen. For artisten Tove Lo, eller Tove Nilsson som han egentlig heter, er det hans første rolle på kino.

– Da jeg ble spurt om å prøvespille, sa jeg til meg selv: «Men dette er en skikkelig rolle, hva mener du?», sa hun.

Men hun sa ja og tok skuespillertimer flere ganger i uken i to måneder før innspillingen begynte.

– Det hjalp meg veldig.

Ulrika i Västergöhl krysser Atlanterhavet, den prostituerte som vil ha en ny sjanse. Hun sier definitivt til datteren at slik de blir behandlet i Sverige, vil de aldri bli behandlet i Amerika.

– Hun vil ha noe bedre. Hun drømmer om hvordan livet skal bli og er veldig bestemt på å være den hun vil i det nye landet, sier Tove Lo.

Samtidig er bandene det rygg, rygg, sterk selv når hun har klart å skape en helt ny virkelighet for seg selv.

«Hun trenger fortsatt å bli respektert og godkjent av noen hjemme, noen som vet hvor langt hun har kommet,» sa Tove Lo.

Verdensstjernen kjenner seg igjen i Ulrika, ettersom hun også flyttet til USA og skapte et annerledes liv der.

– Jeg hadde definitivt ikke det samme livet som Ulrika. Men da jeg flyttet til Los Angeles var jeg allerede artist og folk ble kjent med meg som en Tove Lo-artist, ikke som en Tove-person. Derfor har det vært veldig viktig for meg å beholde venner som kjenner bakgrunnen min fra starten av.

Les mer:

Her er alle Gold Bug-nominasjonene

Martin Nyström: Lalehs ledemotiv for «Les Emigrants» utstråler en sjelden skjønnhet