Den russiske diktatoren Vladimir Putin vil gjerne presentere seg selv som den geopolitiske ekvivalenten til sjakkstormesteren. Men Putin er ikke så smart. Fordi han ikke forstår makten og dynamikken i demokratiet. Derfor forstår han ikke at hans handlinger i Ukraina også påvirker diskusjonen om svensk sikkerhetspolitikk. Her veier vi argumentene for og mot ulike sikkerhetspolitiske linjer – ut fra den sikkerhetspolitiske situasjonen.
Men spørsmålet om Sveriges medlemskap i NATO er bredere enn bare å relatere det til Putins handlinger i Ukraina. Det er flere argumenter for og imot et svensk medlemskap i NATO, som også lærer og må diskuteres og veies blant sosialdemokrater:
Den svenske linjen har alltid søkt å bidra til avspenning og nedbemanning – ikke omvendt. Dette er spesielt viktig i en økt sikkerhetssituasjon.
Argumenter mot at Sverige blir med i NATO
1. Ville skape økte spenninger i nærområdet. Den svenske linjen har alltid søkt å bidra til avspenning og nedbemanning – ikke omvendt. Dette er spesielt viktig i en økt sikkerhetssituasjon. Nå trengs kulde og så mye stabilitet som mulig.
Økte krav om enda høyere militærutgifter. Alle NATOs medlemsland bør investere 2 % av sitt BNP i forsvar. Sverige har allerede økt sine forsvarsbevilgninger betydelig, som nå utgjør 77 milliarder SEK, som tilsvarer rundt 1,5 % av BNP. Hvis Sverige skulle oppfylle NATO-kravene, ville det bety rundt 25 milliarder mer hvert år. Dette ville da fortrenge andre presserende behov, som skole, helsevesen, eldreomsorg og pensjon.
3. Sverige vil være en del av atomvåpen. Sverige har alltid vært en ledende stemme innen atomnedrustning. Det vil bli vanskeligere hvis vi er en del av NATOs atomparaply.
En allianseplikt gjelder «begge veier».
4. Ville tvinge Sverige til å støtte Tyrkia og USA. En allianseplikt gjelder «begge veier». Sverige kan bli tvunget til å stå opp mot den islamistiske halvdiktatoren Erdogan i Tyrkia. Eller – hvis ulykken er ute – av USA igjen ledet av Donald Trump. Dette ville bety at unge svenske menn og kvinner ville risikere å bli tvunget inn i en krig direkte eller indirekte forårsaket av uforutsigbare politiske ledere i andre land. Og gå hjem til kister…
5. Sverige bør ikke være med så lenge Finland er utenfor. Sveriges kanskje viktigste sikkerhetspolitiske allierte er Finland. Land må handle sammen. I Finland er det bare to av åtte partier som ønsker at landet skal bli med i NATO: Samlingspartiet og Svenska folkpartiet. Dersom Sverige skulle flykte på egenhånd, risikerer det å sette Finland, men en flere hundre kilometer lang grense direkte mot Russland, på kanten av potten. Der er forholdet til Russland en balanse mellom liv og død.
6. Unødvendig og risikabelt skritt når risikoen for en russisk militær invasjon av Sverige er lav. Hvis Russland av en eller annen ufattelig grunn ville invadere Sverige, måtte de trolig først invadere de baltiske NATO-landene og Finland. Sannsynligvis også Norge, et NATO-land, fordi det ville være umulig å opprettholde den lange landgrensen mot Norge under en okkupasjon. Dermed ville NATO allerede være direkte involvert i kampen mot en mulig russisk offensiv i Østersjøregionen.
7. Sverige har allerede sterke forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid som gir oss sterk motstandskraft. Sverige har allerede et omfattende forsvarssamarbeid med USA og Finland. Vi er også allerede en del av en politisk union: EU, som neppe kunne vært nøytralt dersom Sverige skulle bli angrepet militært av Russland. I tillegg kommer partnerskap med NATO og spesielle forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid med henholdsvis Frankrike, Norge og Danmark. Alt i alt burde dette være nok til å avskrekke Russland fra å begi seg ut i et militært angrep på Sverige. Hvis Sverige må gi opp sin militæralliansefrihet, er det helt åpenbart at de vil delta og være positive til utviklingen av den felles forsvars- og sikkerhetspolitikken til EU.
Argumenter for svensk NATO-medlemskap
til syvende og sist er det bare de gjensidige forsvarsforpliktelsene i artikkel 5 i NATO-charteret som virkelig garanterer militær støtte
Den eneste garantien for militær støtte i tilfelle konflikt. Sverige kan ha flere samarbeid med andre land og organisasjoner. Men til syvende og sist er det bare de gjensidige forsvarsforpliktelsene i artikkel 5 i NATO-pakten som virkelig garanterer militær støtte i tilfelle et angrep.
2. Et merke på vår selvbestemmelse. «Putin-doktrinen» som den russiske diktatoren nylig har kunngjort betyr at ingen land i Russlands «interessesfære» skal være medlem av NATO. Dette inkluderer tilsynelatende (ifølge Kreml) ikke bare de baltiske statene og Ukraina, men også Sverige, ikke minst fordi vi har vært så lavmælte at «det finske er vår». Men det er ikke Putin som bestemmer over Sveriges sikkerhetspolitiske valg. Å bli med i NATO ville være det klareste uttrykket for både markering og sikring av vår selvbestemmelse. Sverige er verken en «interessesfære» eller en «buffersone». Sverige er en sterk og uavhengig stemme for demokrati og respekt for menneskerettigheter, handel og internasjonalt samarbeid.
3. Putins aggressive konfrontasjonslinje må møtes – med makt. Etter tiår med eskalering og mindre konflikter i Georgia, Krim og Øst-Ukraina nærmer vi oss et stort oppgjør mellom Putin og Vesten. Hvis Russland angriper Ukraina, kan og må ikke Sverige være nøytrale. Mellom udemokratisk militær aggresjon og demokratisk selvbestemmelse er det klart at Sverige bør ta sistnevnte side. Dette gjøres sterkest gjennom Sveriges NATO-medlemskap.
4. Russland anser allerede Sverige som en del av NATO-sfæren. Sveriges dype partnerskap med NATO, fellesøvelser og tilpasning av militær infrastruktur for å kunne motta militær støtte i tilfelle krig gjør at Putin allerede ser på Sverige som en del av den politiske og militære opposisjonen . Dette forsterkes av at Sverige allerede er et av de mest kritiske vestlige landene for Putin. Det betyr at Sverige ikke kan forvente å bli «utestengt» fra en eventuell konflikt mellom Russland og NATO. Vi er ikke nøytrale. Det er ikke andre verdenskrig.
Svensk medlemskap i NATO ville ikke være en urimelig konsekvens dersom Russland angrep Ukraina.
5. Putin forstår bare maktens språk – tar innrømmelser eller konsekvent nøytralitet som et svakhetstegn. Selv om opptrappingen av konflikten ikke er sammenlignbar med andre verdenskrig, finnes det unektelig en relevant lignelse. Alle som tror at apati og inkrementell aksept av Russlands aggresjons- og annekteringspolitikk er veien videre, kan befinne seg i samme hjørne av historisk skam som Chamberlains «Peace in Our Time». Svensk medlemskap i NATO ville ikke være en urimelig konsekvens dersom Russland angrep Ukraina. Dette vil sende et sterkt signal om sikkerhetspolitikk og et signal til Putin.
6. Sverige hører historisk og verdimessig til det vestlige og demokratiske fellesskapet. NATO er en sentral pilar i den demokratiske konstruksjonen av samfunnet som demokratiene i Europa og Nord-Amerika ønsker å ivareta. Å være med på det er en åpenbar historisk oppgave. Sveriges skjebne er også spesielt knyttet til de andre nordiske land. NATO-medlemskap for Sverige og Finland ville forene Norden på en annen måte.
7. Kravene om en stor økning i militærutgiftene er ikke så strenge. Bare noen få NATO-medlemmer bruker de facto 2 % av BNP til forsvarsfinansiering. Størrelsen på Sveriges forsvarsbudsjett vil fortsatt være bestemt av den sikkerhetspolitiske situasjonen.
Jeg innrømmer at det er litt feigt å bare stille opp argumenter for og imot noe. Politikk handler om å veie fordeler og ulemper ved ulike valg. Men til tross for at jeg har fulgt spørsmålet om Sveriges forhold til NATO i mer enn 25 år, søker jeg nok – som så mange andre – forsiktig og åpent i saken. Det trenger ikke være feil i et demokrati. Eller i et sosialdemokrati.
I Sverige utløste en diskusjon om et NATO-alternativ, som Finland vedtok. Men vi har allerede en faktisk. Den sier bare det åpenbare: landene våre kan – hvis og når vi anser det som forsvarlig – be om å bli med i NATO. Et NATO-alternativ kan sees på som et lite, men i hovedsak meningsløst skritt i den retningen som NATO-tilhengere ønsker å gå. Et signal om retning i tilfelle Putin opptrer hensynsløst. Med eskaleringsrisikoen og merkefordelen som er oppført ovenfor.
til syvende og sist er det bare én ting som avgjør: Situasjonen for sikkerhetspolitikken
Men på slutten og til slutt er det én ting som bestemmer: situasjonen for sikkerhetspolitikken. Putin kan velge å eskalere situasjonen – og møte konsekvensene av et slikt skritt – eller trekke seg tilbake og i stedet bidra til nedbemanning. Hvilket ville være det klokeste skrittet å ta uansett.
«Kaffeaholic. Livslang alkoholfanatiker. Typisk reiseekspert. Utsatt for apatianfall. Internett-banebryter.»