Var det slik folk som bodde i Europa i september 1939 følte det? Tilbakefallet i møte med tyranniets ufattelige brutalitet. Livet som må gå videre, med sin egen frykt og andres død og lidelse som en matt tone i bakgrunnen.
«Gud hjelpe vår stakkars og vanvittig slagne planet», skriver den 32 år gamle kontorist og tobarnsmor Astrid Lindgren i sin dagbok i Stockholm 1. september 1939. Tekstene hennes ble senere publisert som «Krigsdagbøker 1939-1945» og de er fortsatt en av de beste skildringene av fortvilelsen og hjelpeløsheten til en vanlig borger over krigens galskap.
30. november 1939 Samme dag som Sovjetunionen invaderer Finland, gjør Lindgren en klar analyse av hvordan sovjetiske tropper diktet opp løgner om finsk grensekrigføring som påskudd for angrepet. «Men så kommer plutselig russerne og hevder at finnene skyter brått på grensen», skriver Lindgren i en tidløs analyse av krigens skamløse strategier: «Men russerne vil kjempe – og nå har de startet selv om de ha en meningsverden mot seg».
— Men russerne vil kjempe – og nå har de startet selv om de har en verdensoppfatning mot seg.
De er nok en gang motstandere av verdens opinion. Torsdag, i de mørke og fatale timene etter Russlands angrep på Ukraina, sluttet jeg meg til den lille gruppen fredsdemonstranter samlet foran den russiske ambassaden foran DN-kontoret i Marieberg. De ropte slagord på russisk og ukrainsk mot den russiske presidenten med nøyaktig de samme ordene som forfatteren og dissidenten Arkady Babchenko hadde brukt samme dag i sin kommentar på DN-kultursidene: «Putins pikkhode».
Tre kvinner, alle sammen i den alderen Astrid Lindgren var da hun skrev dagboken sin, forklarte hun meg hva ordene betydde. En av dem, en ukrainer, bar et gul-blått flagg på skuldrene av vinterfrakken og brast i gråt etter uten hell å ha forsøkt å overta familien hans i Kiev. De to andre, russerne, åpnet sine hjerter for det de følte før hjemlandets forbrytelser. Ordene ble født fra dem. «Det finnes ikke ord for hva som skjer,» sa de. «Vi er fulle av skam. Det er som å bo i en familie med en far som mishandler barn.»
Demonstrasjon foran den russiske ambassaden.
Foto: Ulrika av
På forsiden dagen etter reflekterte den uavhengige russiske avisen Novaja Gazeta deres budskap: «Novaja Gazeta anser krig som galskap». Den 3. oktober 1939, da det ble stadig tydeligere at verdenskrig i full skala var et faktum, skrev Astrid Lindgren i dagboken sin: «Men over hele verden vil folk ha fred».
Men fredsbevegelsen samlet foran den russiske ambassaden var for sent. Vi var alle for sent ute. Det er den vestlige verdens toleranse for intern undertrykkelse i Russland som har muliggjort den ytre aggresjonen som nå rammer Ukraina. Det er vår mangel på solidaritet med russiske journalister, LHBTQ-personer, demokratiaktivister, feminister og frie intellektuelle som har ført til en situasjon der den russiske diktatoren langt på vei angriper hele Europa. Et land som angriper sine egne innbyggere vil på sikt gjøre det samme mot sine naboer.
Et land som angriper sine egne innbyggere vil på sikt gjøre det samme mot sine naboer
På denne måten er det skapt en destruktiv spiral, der verden gradvis har blitt vant til vold og krig som en normaltilstand: en verden der det er den som stiller spørsmål ved militarismen som blir sett på som den avvikende, ikke den som støtter det. Selv lenge før invasjonen av Ukraina hadde krig invadert vår tankeverden. Nå er neste steg gjort. Vladimir Putin har allerede begynt å nærme seg grensen som aldri må krysses, atomkrig, et absolutt eksistensielt ankomstpunkt for hele menneskeheten.
Det skumleste slik blir den store løgnen gjenbrukt og fungerer i denne prosessen. Så, i 1939, var det Hitlers monumentale løgn om en jødisk verdenskonspirasjon som gjorde at verden ble kjeftende i vantro, nå er det Vladimir Putins løgner om det «naziserte» Ukraina. «Krigen fortsetter som vanlig», skrev Astrid Lindgren 3. oktober 1939. «Vi nekter å tro at noe slikt kunne skje på 1900-tallet».
I dag som den gang virker den store løgnen nettopp i kraft av sin grandiose dårskap. Få mennesker er villige til å tro at man virkelig kan lyve så frekt og skamløst som det kreves av Vladimir Putin og andre gjerningsmenn for den store løgnen. Men på sikt risikerer den store løgnen også å smitte de som tror de er resistente. Det blir en del av syklusen, hvor det til slutt kan erodere troen på at det finnes andre muligheter for å løse konflikter enn krig.
Få mennesker er villige til å tro at man virkelig kan lyve så frekt og skamløst som det kreves av Vladimir Putin.
I en storslått TV-tale Torsdag kveld, da fred fortsatt var en teoretisk mulighet, talte Ukrainas president Volodomyr Zelensky direkte til det russiske folket, på russisk. En etter en tok han opp løgnene til det russiske regimet for å bringe dem frem i lyset og pulverisere dem. «De forteller deg at landet vårt er nazistisk», sa presidenten, som selv har jødiske røtter. «Men hvordan kan et land der åtte millioner mennesker har ofret livet i kampen mot nazismen være nazist?» «De sier at vi hater din kultur, men hvordan kan du hate en hel kultur?»
Volodomyr Zelenskys viktigste budskap gjaldt oss alle.
Det er ikke enkeltpersoner som ønsker krig. Det er krigen som trengs.
Les mer Chronicles av Björn Wiman. Abonner også på nyhetsbrevet Kulturuke med Björn Wiman som kommer i innboksen din hver torsdag.
«Amatørnettentusiast. Prisvinnende skaper. Ekstrem musikkekspert. Wannabe-analytiker. Arrangør. Hipstervennlig tv-forsker. Twitter-guru.»