Hemmeligheten er både fristende og farlig. Med dette mener jeg ikke først og fremst kriminalitet og gimmicker, men skjulte agendaer som opprettholder undertrykkende samfunnsnormer. Som å spille to ganger i antatt lykkelige ekteskap eller styrke knitrende statuskonstruksjoner ved å lukke øynene for svakheter og sprekker.
Selv i litteraturen er hemmelighold grunnleggende, og spesielt i sjangerlitteraturen. Thrillere og mysterieromaner er basert på at forfatteren bevisst tilslører informasjon for leseren og gjør den suggestiv, for så gradvis å frigi ledetråder i en strengt kontrollert form. Leseren kan dermed gå inn i en overfladisk flørt med naturen, men samtidig tro at den behagelige orden opprettholdes. Drap eller katastrofer kan være merkelige, noen ganger til og med politisk skisserte, men den grunnleggende prosessen er sjelden vanskelig.
Slik blir detektivlitteraturen en trøst, et middel til å unnslippe virkelighetens hemmeligheter og problemer, som sjelden avsløres i så ufarlige og ordnede former. Oftest blir de ikke avslørt i det hele tatt.
Da jeg leste Silje Ulsteins psykologiske thriller «Kreptilminner» er tankene jeg får. Spørsmålet er hvor vellykket Ulstein er med manipulerende hemmelighold og hvor godt hun former de dypeste lagene av menneskene hun virkelig søker. Dette er en bok som vil noe mer enn å holde leseren i sjakk med et spennende (= betryggende) plot.
Hovedpersonene i romanen er den uavhengige og ensomme Miriam, og hennes like kule pyton Nero. «Slanger var vanligvis ikke interessert i klemmer, slik varmblodige dyr ofte er.» Boken er på en kompleks måte skrevet i form av selvet til flere mennesker (inkludert slangens). Samtidig er det som om forfatteren allerede kan alt og bestemmer i hvilket tempo leseren skal ha tilgang til brikkene i puslespillet. Akkurat som med livet generelt foretrekker jeg i hvert fall folk som ikke bare overrasker betrakteren når fasader sprekker, men også overrasker seg selv. Men i «Kräldjursmemoarer» er spenningsplottet så grovt at man ser forfatterens planleggingsvegg med neonfargede post-its stikke ut av teksten.
Noen deler av innholdet er også gammelt og slitent. Å lese historien om en kidnappet jente – Iben, datteren til Miriams – er ikke akkurat oppsiktsvekkende. Jeg ville ha foretrukket å se mer slange. Ja, Neros skuespill, selve reptilmemoarene, er dypt fascinerende. Og Liv – eller Miriam som hun vil bli kalt senere fordi hun bytter identitet med jevne mellomrom (jeg skjemmer bort, men jeg ignorerer dette fordi jeg ikke synes denne boken bør leses for spenningen) – er helt besatt av slangen: «Vårt forhold var som et svart hull som slukte meg.»
Truende seksualitet buldrer under teksten. Hva annet skulle en slangeroman handlet om?
Under alvorlig angst mater hun Nero med levende kattunger og valper, og senere vil det bli verre: hun ofrer den uskyldige søta til et rovdyr, analogt med sin egen datter som senere vil finne seg selv i kjevene til et monster. Ondt og godt flettes for eksempel sammen i en av slangens mange beskrivelser: «Dens gap er større enn ansiktet mitt, en hvit-rosa gane med to rader med små gjennomsiktige tenner. De er nesten usynlige, men de er der. Uten tennene kunne munnen hans ha føltes som en rosa tunnel til himmelen. »
Truende seksualitet buldrer under teksten. Hva annet skulle en slangeroman handlet om? Slangen er en kaldblodig hane, men samtidig en pervertert fødselskanal. Når Nero sakte smelter ofrene sine inne i kroppen, er det som en omvendt graviditet.
Silje Ulstein er født i 1985 og bor i Oslo. «Reptiles Memoirs» er hans første album.
Foto: Ode Berby
Mørk seksualitet henger sammen gå til barselspørsmål. Det er ingen gode mødre i denne boken. Selv om hovedpersonens datter ikke er et resultat av selve traumet man i utgangspunktet er forledet til å tro, nemlig voldtekt med en ukjent gjerningsmann, ligger det ekstreme psykologiske sår bak Miriams tafatte morskap.
Den gjennomsnittlige leser trenger derfor ikke identifisere seg. Men du kan faktisk være en stygg mamma selv uten en destruktiv bakgrunn. De fleste gode mødre på overflaten er forresten også håpløse. Hvem er ikke «en pendel mellom kjærlighet og ødeleggelse»? Eksisterer det i det hele tatt vellykket morskap? Dette er spørsmålene Ulstein unngår å stille, da hun velger å presentere tankene sine i form av en thriller på avstand. Selv om underteksten er langt mer nyansert enn plottet som forsøker å formidle det, insisterer Ulstein på å beskytte mot truende problemer ved å bruke kjønnsklisjeer som et trygt, dempet rom.
Hadde det vært mer en vanlig roman, der spenningen ligger i følelsen snarere enn i handlingen, kunne Ulstein ha hoppet over gåten, for i stedet å invitere leseren inn i en verden som er oppriktig usikker. «Reptile Memories» hadde rett og slett nytt godt av litt løsere konturer, til fordel for psykologisk sårbarhet der ingenting fungerer, der ingen normalitet kun eksisterer som en tynn finér på kvaler, og hvor farlig oppriktighet samtidig gjør livet vakrere.
Les flere tekster av Aase Berg og flere aktuelle bokanmeldelser i DN Kultur.
«Kaffeaholic. Livslang alkoholfanatiker. Typisk reiseekspert. Utsatt for apatianfall. Internett-banebryter.»