Kristina fra Duvemåla og Karl-Oskar fra Korpamoen seiler igjen. Femti år etter første del av første del av Jan Troells mektige epos i Sverige, er det hardtarbeidende ekteparet med alle sine sultne barn tilbake. Det er på tide med nok en gjengivelse av Vilhelm Mobergs kvartett om de vågale amerikanske sjømennene som ønsket å bygge et nytt, friere og forhåpentligvis mer vellykket liv i Minnesota.
Mye vann har strømmet under bruene siden 1971. Troells filmer med Max von Sydow og Liv Ullmann, sparsommelig møtt av sin tids svenske kritikere, har blitt revurdert og revurdert. Historiene om svensk migrasjon til USA i løpet av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble mer komplekse og inkluderte mye mer enn de som ble nybyggere (tenk på Ola Larsmos berømte bok «Swede Hollow»). Flyktningstrømmene rundt om i verden, over havene, former vår tid på måter som ikke kunne vært forestilt.
Jeg beklager å si det, men ingenting av det snakker alltid om en ny «Emigranter» – alt du kan gjøre med i overkant av 100 millioner nordiske filmsølvkroner … Visjonen som SF Studios forsøkte å selge på forhånd, c Det vil si å fremheve og fokusere på utviklingen av karakteren Kristina, var ikke spesielt overbevisende argumenter. Det kan ses av resultatene at rekkefølgen ikke alltid var helt klar, noe som fremheves i en avslørende reportasje fra Svenska Dagbladet (12/20) der produsent og regissør er sterkt uenige om filmens orientering.
Men bare fordi ferdige «emigranter» fortsatt ikke føler seg nødvendige betyr ikke at det er ille. Forfatterne og regissørene, alle fra Norge (et godt stykke unna?), har engasjert seg i å finjustere og oppdatere historien – noe som er imponerende tatt i betraktning de dekker like mye tid som Troells filmer – i én, litt over en tredjedel av spillet. tid.
Karakteren som etterlater det største tomrommet her er Robert, den ulykkelige drømmeren til Karl-Oskars bror (så minneverdig spilt av Eddie Axberg) som representerer den mest eventyrlige, men samtidig så tragiske døden i historien. (På den annen side er du glad nok til å unngå den gammeldagse sexismen og rasismen som blant andre Hans Alfredsons vågale karakter Jonas Petter portretterte.)
Mer utdatert er det at «emigrantene» i dag er ganske apolitiske i spørsmålet om urbefolkningen. Gamle filmer gjør det fortsatt klart at Karl-Oskar og Kristinas nye liv er basert på at de som allerede var på scenen ble tvunget til å forlate. En veldig bra ting er imidlertid at de da sa hei til alle de falske smålendingene. Si i stedet hei til en anakronistisk flytende dialog som alle deltakere ser ut til å trives ganske godt med.
Lisa Carlehed er en slipt diamant i rollen som Kristina. Alt som virkelig er bra med «Emigrantene» foregår i hans uttrykksfulle ansikt. Hun gjør denne trendy, men uklare ideen om kvinners oppmerksomhet til noe ekte og autentisk. Carlehed skildrer Kristinas livsløp med en sjeldent sett tilstedeværelse; av en vettskremt bondemor som stadig drømmer om å vende hjem til en sterk kvinne som tar ansvar for hennes og barnas skjebne.
Den mye blekere Gustaf Skarsgård har ikke så mye å tilføre sammenligningen, men på den annen side er det ikke hans film – det er et drama som i prinsippet handler om den hellige kjeden av mødre.og jenter.
Lisa Carlehed og Tove Lo i «Emigrantene».
Foto: Studios SF
Artist Tove Lo har mye trøbbel i starten å konkurrere med Monica Zetterlunds tolkning av den brennende Ulrikas rolle i Västergöhl, den sannferdige og morsomme «jævla sognet» som får en helt ny verdi i det nye landet. Sakte men sikkert vokser imidlertid Tove Lo fortsatt i rollen. Hun har egentlig ikke salte linjer, men hun er en avgjørende del av Kristinas frigjøringsplan, som symboliseres av pastorens konservative og aggressive kone Judit (Sofia Helin).
Der Troell, forelsket i naturen, faller for detaljene, krysser en fugl eller et insekt ofte akkompagnert av kamera, er visjonen til Erik Poppe litt mer grandiose, henger igjen og åndeliggjør naturen på Terrence Malicks vis. Her er noen fantastiske scener man gjerne vil fryse og lagre, som når tåkelver danser ved innsjøen Ki-Chi-Saga. Og også fordi den forsiktige scenografien virker autentisk, men aldri kommer i veien.
På sitt beste, og der filmen definitivt står, har den nye «Emigrantene» midt oppi det hele overraskende og avvæpnende intimitet og varme. Han kårer hardnakket sin plass mellom offentlighetens frigjøring og det rent kunstneriske som griper og får tårene til å renne.
Se mer. Tre andre filmer om innvandrere i USA: «Brooklyn» (2015), «En amerikansk sylteagurk» (2020), «Første ku» (2020).
Anmeldelse av innspillingen av «Les Emigrants»
Les flere film- og TV-anmeldelser i DN.
«Reiseelsker. Twitter-forsker. Forfatter. Ekstrem kaffeguru. Ond popkulturfanatiker.»