Home » Snowboardere irritert over sekundær status | Nyheter, sport, jobber

Snowboardere irritert over sekundær status | Nyheter, sport, jobber

by Roald Amundsen

ASPEN, Colo. (AP) – De vindpiskede ispelletene smalt mot ansiktene deres og fikk kinnene deres til å føles som frossent sandpapir. På en annen del av fjellet hadde alpinløperne blitt sendt tilbake til hotellene sine, fortalt at forholdene var for farlige for racing den dagen.

Men for snowboardkjørerne var konkurransen i gang.

Fire år senere er den dagen ved Pyeongchang-OL fortsatt en kilde til bitre minner for rytterne, inkludert gullvinneren, Jamie Anderson.

Det var, etter deres mening, en høylytt og tydelig uttalelse at selv 20 år etter at idretten deres ble tatt med i OL for å gi lekene et yngre og mer levende preg, ble de fortsatt behandlet som annenrangs borgere.

«Selv om jeg var heldig å lande et løp, synes jeg det var en virkelig, virkelig forferdelig samtale,» sa Anderson i et Associated Press-intervju tidligere i vinter, og reflekterte over en vinnertur nedover banen som inkluderte utvannede triks som hadde ikke vært en del av å vinne slopestyle-løp på et tiår eller mer. «Og de ga virkelig ikke rytterne noen tro.»

Denne mangelen på tro ble gjentatt i flere intervjuer AP gjennomførte med ryttere og toppledere i bransjen i forkant av Beijing-lekene, som starter neste uke. De uttrykte lignende følelser for IOC, det Sveits-baserte internasjonale skiforbundet (FIS) – som driver snowboard under OL – og US Ski and Snowboard Association, som alle har hatt fordel av å bringe snowboard inn i mainstream.

«Når du virkelig tenker på det, har vi alltid vært olje og vann med OL,» sa Donna Burton Carpenter, hvis avdøde ektemann, Jake, oppfant det moderne snowboardet og fikk det akseptert på alpinanlegg over hele verden.

Det startet ved sportens OL-debut i Nagano i 1998, da ordet «snowboarding» ble feilstavet på resultattavlen på spillestedet – «Snow-Bording». Rytterne ble plassert på en regnvåt halfpipe som gjorde gode prestasjoner nesten umulige. Halfpipe-konkurransene ble avholdt i kjølvannet av en positiv marihuana-test av storslalåmvinner Ross Rebagliati som oversvømmet sporten i kontroverser, mens de forsterket stereotypier som ga drivstoff til kritikere som mente at snowboard ikke var en «ekte» sport.

Shaun White dukket opp som sportens sanne mainstream-stjerne etter sin gullmedalje i 2006, men i 2010 og 2014 hemmet subpar halfpipes kvaliteten på noen konkurranser, mens andre, inkludert 2010 parallelle storslalåmrenn, ble holdt i drivende regnbyger som laget paraplyer like nyttig som snødresser.

I 2018 hadde snowboardere vunnet en slags seier ved å endre en olympisk regel som hadde krevd at lokale selskaper skulle ha en del av banebyggingskontraktene på olympiske arenaer. Det gjorde det mulig for bransjens toppbane- og halfpipe-formere å ta del i bygget, noe de fleste er enige om førte til bedre kjøreforhold.

Likevel ble ikke overnatting og tidsplanendringer gjort for skiløpere på alpinbanen på grunn av dårlig vær for snowboardkjørerne. På dagen for fire år siden som understreket alle problemene – dagen for kvinnenes slopestyle-konkurranse – beskrev rytterne kommunikasjonen som dårlig, og en generell følelse av at hvis de ikke gikk den aktuelle dagen, kan de miste sjansen til å konkurrere. for en gullmedalje.

Det som resulterte var en konkurranse der 25 olympiere fikk to løp hver. Av de totalt 50 løpene endte 41 med en rytter på baksiden, eller i en ansiktsplante, eller syklet utenfor banen, uten å kunne navigere i de blåste forholdene.

«Det var et blodbad der ute,» sa Mark McMorris, den kanadiske snowboardstjernen.

«Og å kaste kvinnenes slopestyle der vind spiller en større faktor. Disse menneskene er på bakken i alpint, og flyr ikke gjennom luften på 80 fots hopp. Jeg tror at snowboard noen ganger blir oversett i den forstand.»

Dean Gosper, et australsk medlem av FIS som har en del i å prøve å gi actionsport en bedre status både ved OL og innenfor den eurosentriske organisasjonen, sa at FIS har gjort mye gjennomgang og revisjon av hendelsene den dagen. Til syvende og sist førte den stramme OL-planen og mangelen på «værdager» – backupdager som lenge har vært innebygd i en alpin-plan – til at arrangementet gikk videre under dårlige forhold.

«En av prisene som freestyle snowboard og freeski måtte betale for å komme inn i den (olympiske) blandingen er at det er en veldig stram tidsplan der for gjennomføringen» av arrangementene deres, sa Gosper.

Mens rytterne drar til Beijing for konkurranser som begynner 5. februar, føles det rart for McMorris og mange av hans kolleger å kjempe i hovedsak de samme kampene som deres forgjengere førte på 90-tallet.

På den tiden, mens snowboard brøt inn i milliardindustrien den er i dag, fantes det allerede en sunn konkurranseside i en sport som også verdsatte backcountry-kjøring og ytringsfrihet som, noen mente, ikke burde bli utsatt for luner til en dommerpanel.

Det førte til at noen ryttere, spesielt Terje Haakonsen fra Norge, som på den tiden var den beste freestyle-rytteren i verden, sa «nei» til OL. Haakonsen var alltid frittalende om sin forakt for IOC og OL, og gikk berømt inn i Disneyland med barna sine den 11. februar 2002, dagen da de amerikanske mennene tok med seg medaljene ved lekene i Salt Lake City, og en dag som ofte ble sett på som en vendepunkt for sportens mainstream popularitet.

«Jeg vant flere prispenger på 90-tallet enn folk vinner i en FIS-konkurranse akkurat nå,» sa Haakonsen i et AP-intervju i vinter. «Så, har OL vært bra for sporten når premiepengene er lavere enn hva de var på 90-tallet? Jeg tror ikke det.»

Selv om det ikke er noen offisiell database for premiepenger, vant Haakonsen 100 000 dollar i en halfpipe-konkurranse på den tiden. I disse dager regnes en god førstepremie på $45 000.

Et kjernespørsmål som aldri har blitt løst var IOCs beslutning om å gjøre FIS til det styrende organet for snowboard. Ved starten var det ingen synergi mellom ski og snowboard, som brukte de første årene på å prøve å dytte seg opp på fjellet, der de fleste skiløpere ikke ønsket det.

«Med skiløpere vet jeg ikke hvor mye respekt de har for snowboardere på slutten av dagen,» sa den østerrikske snowboardkjøreren Anna Gasser, som vant gull i big air noen dager etter å ha blitt nummer 15 i slopestyle-konkurransen i 2018.

En generasjon senere hevder mange på snowboardsiden at de ikke har sett mye endring.

Kelly Clark, tre ganger olympisk medaljevinner og et av sportens ikoner, sa at hun nylig snakket med et panel av alpineksperter i sin rolle i US Ski and Snowboard Associations innsamlingsarm. En del av presentasjonen hennes handlet om detaljene som trengs for å bygge en god halfpipe, som ikke har vært i spill i minst halvparten av de seks OL der snowboard har vært omtalt.

«Mange mennesker kom bort til meg etterpå og sa at de ikke hadde noen anelse om at forholdene til røret hadde betydning,» sa Clark. – Jeg ble bare overrasket over responsen.

Gosper, FIS-sjefen, sa at organisasjonen må fortsette å jobbe for å inkludere snowboard og actionsport som fullverdige partnere, ikke bare tillegg til Alpine.

«Jeg tror det er en lang vei å gå,» sa han. «Og jeg tror det definitivt har vært en viss disiplinskjevhet i FIS. Det er ikke på grunn av uaktsomhet. Det er bare gjennom tradisjonell historie.»

Ett tydelig tegn på Alpines dominans i Europa: På vei inn i OL har kontinentet 15 av de 60 topprangerte snowboardkjørerne på verdenspoenglistene for sine respektive disipliner; til sammenligning tar europeere 90 av de 100 topp-10 plassene på tvers av de fem alpine disiplinene.

Men i Amerika står snowboardere for en stor del av USSAs suksess. Med hjelp fra de nåværende headlinerne White og Chloe Kim, har snowboardere vunnet 31 olympiske medaljer siden sporten ble med i lekene. Alpinløpere, inkludert Lindsey Vonn og Mikaela Shiffrin, har vunnet totalt 21 i løpet av denne perioden.

Gitt disse tallene, sa Burton Carpenter at hun var sjokkert over å finne at bare rundt 5 % av de 88 personene i USSA-innsamlingsstyret, som hun har sete i, har bakgrunn fra snowboard – et tall bekreftet av en AP-gjennomgang av panelet .

«Vi har produsert flere medaljer, og det er til syvende og sist hvordan du måler suksess,» sa Burton Carpenter. «Så gir oss en brøkdel av finansieringen. Det er (eksplotivet) opp.»

Finansieringsformelen er mer kompleks enn som så. Generelt kreves det mer penger for å gjøre en alpinløper til en OL-medaljekandidat, fra trenings- og coachingskostnadene til de økte reisekostnadene for å konkurrere på kretser som stort sett er i Europa.

Mens USSA ikke gir en offentlig oversikt over pengene gitt til ski vs. snowboard, fortalte to personer med kunnskap om dataene til AP at delingen kan være minst så mye som 75-25 til fordel for Alpine. Folket ønsket ikke at navnene deres ble brukt fordi dataene ikke er offentlige.

Lederen for USSA-innsamlingsstyret, Trisha Worthington, svarte ikke på en e-post sendt av AP.

Kjernen i argumentasjonen er at snowboardere alltid har følt nesten en stammelojalitet til sine egne, og mantraet som lenge har vært hørt i samfunnet er at snowboardere, ikke skiløpere, skal drive snowboard – ikke bare på grasrota, men på høyeste nivå. også.

Burton Carpenter sa at hun vurderer et press for å trekke ut snowboard fra FIS-domenet, og potensielt inn i et partnerskap med det internasjonale rullesportforbundet, som driver skateboard og kanskje har mer til felles med sine vintersøskenbarn.

«Jake vil si at han aldri forestilte seg hvor sporten skulle gå, men det var rytterne som gjorde det, ikke FIS eller IOC,» sa Burton Carpenter om sin avdøde ektemann. «Jeg prøver å finne en måte å få stemmene deres hørt på. Jeg vet ikke at du kan gjøre det under ski. De har bevist at de ikke kan, og de lytter ikke til oss.»

___

Mer AP vinter-OL: https://apnews.com/hub/winter-olympics og https://twitter.com/AP_Sports

Dagens siste nyheter og mer i innboksen din

Related Videos

Leave a Comment