Moderatlederen sier ofte at det er bedre å samarbeide med likesinnede.
Det kan virke innlysende.
Men partier som ikke kjemper om samme velger kan noen ganger finne det lettere å samarbeide ved å tilby hverandre betaling i hverandres hjerteproblemer. Dette kalles vanligvis kuhandelen.
Slik har samarbeidet mellom Senterpartiet og SV fungert gjennom historien – på 1930-, 1950-, 1990-tallet og senere etter valget i 2018. Ofte med knirk og vanskelige forhandlinger, men sjelden med kamp om de samme velgerne.
Mens alliansepartiene – som var relativt lette å finne politisk – kannibaliserte hverandres velgere. Venstre, kristendemokrater og sentrum-høyre-partier har vært plaget av velgertap til moderate.
Så selv om SD og M blir enige om å utnevne Ulf Kristersson som statsminister, har han og Jimmie Åkesson helt motsatte mål. Begge håper den andre taper på samarbeid, begge håper det fører til at deres eget parti blir etablert som det dominerende høyrepartiet i svensk politikk.
Moderaterna mistet en halv million velgere under den politiske uroen på 2010-tallet – det store flertallet til SD. Ved å anerkjenne Jimmie Åkesson som samarbeidspartner og utpeke SDs toppsaker, kriminalitet og innvandring, som toppsakene i valget, håper Ulf Kristersson å ta tilbake mange av dem.
I lang tid – frem til januar 2019 – lovet Kristersson å ikke samarbeide med Sverigedemokraterna. Det var ikke før Senterpartiet nådde januaravtalen at den moderate ledelsen endret budskap.
Ulf Kristersson er langt fra den første høyreorienterte lederen i Europa som meldte seg inn i et høyrenasjonalistisk parti – faktisk står han bak ballen med en rekke land der høyresøsknene til moderate jeg gjorde for lenge siden. Årsakene er de samme, de ser det som den eneste måten å få tilstrekkelig støtte til regjeringsmakt. Med Tyskland og Frankrike som store unntak.
Ulf Kristersson beskriver kriminalitetsbekjempelse, reduksjon av innvandring som prioriterte oppgaver for en ny regjering. Det er på disse spørsmålene han håper den høyreorienterte opposisjonen vinner valget.
Men hvis høyrevelgere må velge mellom M og SD ut fra hvilket parti som er flinkest til å bekjempe kriminalitet og redusere innvandringen, risikerer Kristersson at mange velger SD.
Hvis SD blir større enn M ved valget i 2022 hjelper det ikke om høyrepartiene får flertall og Kristersson blir statsminister, vil moderatene fortsatt skrike hele veien til regjeringskontoret.
Selv om moderatene er størst, vil de få problemer. Hvis Kristersson styrer uten å inkludere Sverigedemokraterna i regjeringen, kan Åkesson ta poeng for ting Kristersson ikke klarer. For eksempel hvis regjeringen ikke klarer å redusere gjengkriminaliteten raskt nok.
Nylig indikerte den moderate lederen at en regjering ledet av moderate ikke trenger å ta et oppgjør med Sverigedemokraterna om de sakene den er mest forskjellig på mellom partiene, som arbeidsledighetsforsikring og helseforsikring. Der må moderatene bare godta flertallet som finnes i Riksdagen, ser ut til å resonnere Kristersson. Kampen mot kriminalitet er nok til å endre regjeringen selv om moderatene ikke lykkes med andre sider av sin politikk.
Å ikke bringe SD inn i regjering vil da være ensbetydende med å la SD både spise regjeringens kake og beholde opposisjonens kake. Jimmie Åkesson utnevner gjerne Ulf Kristersson som statsminister, men han vil fortsette like kraftig med å presse motstanden mot sosiale problemer som kun partiene i regjeringen må ta ansvar for.
Først lovet Kristersson å ikke samarbeide med SD. Det løftet måtte han gi opp. Nå lover han å ikke bringe SD inn i en regjering. Med tanke på ulempene for moderate som kommer av å la SD operere utenfor regjeringen, bør det ikke komme som noen overraskelse om det til slutt blir tvunget til å gi opp også det engasjementet.
«Kaffeaholic. Livslang alkoholfanatiker. Typisk reiseekspert. Utsatt for apatianfall. Internett-banebryter.»