Derfor sier svenske politikere nei til sosial boligbygging

– I Finland utgjør Ara-boliger nesten halvparten av utleieboliger. I Norge er det mye mindre, men i begge tilfeller er utgangspunktet behovene, ikke ventetiden, sier Ragnar Bengtsson.

Sammen med sin kollega Stefan Runfäldt laget han to nye rapporter, der boligmarkedet i Finland og Norge sammenlignes med vårt svenske marked. De tre landene skiller seg på flere punkter – blant annet har Norge og Finland innført markedsleie. Dette har bidratt til å gjøre det dyrere å leie boligen din der, i hvert fall når hovedstedene sammenlignes. Dette kan også være en av grunnene til at de to nabolandene har innført statssubsidierte utleie, der behovet for bolig går foran køene. Men her skiller Finland og Norge seg. I Norge er kravene strengere for å få en slik leilighet.

Redusere hjemløshet i Finland

– Finland har en ganske stor gruppe, fra de som trenger bolig til de med svært akutte behov. Alle disse kan få et Ara-hus. I Norge er kriteriene derimot snevrere, og du vil også miste boligen dersom inntekten overstiger et visst beløp, forklarer Ragnar Bengtsson.

Leieboerforeningens standpunkt var at sosialboliger ikke skulle innføres i Sverige. Men på den andre siden mener Ragnar Bengtsson at en eller annen form for behovsvurdering er nødvendig. Jonas Wihlstrand, generalsekretær for bymisjoner i Sverige, mener det trengs mer enn det. Han ser spesielt på Finland som et godt eksempel. Her har bostedsløsheten falt med nesten 50 % på ti år. En av grunnene, forklarer Jonas Wihlstrand, er landets modell med Ara-boliger.

– Modellen vår er kanskje ikke den samme, men vi har fortsatt mye å lære av Finland. Men den største forskjellen er at det har vært en politisk enighet om at bostedsløshet ikke må eksistere i landet. En slik politisk kraft finnes ikke i Sverige, sa han.

«Porter mellom stolene»

Ifølge Bymisjonen er rundt 33.000 mennesker i Sverige hjemløse. Og mange flere mennesker har problemer med å finne sitt eget hjem. Selv om husleiene er lavere i Stockholm enn i Oslo og Helsingfors, er de så høye at mange blir ekskludert – tidligere denne uken, viser en rapport fra Stockholms Handelskammare at titusenvis av mennesker i arbeid sosialt nødvendige yrker ikke har råd til å bo i Stockholms län. Ifølge Jonas Wihlstrand er det åpenbart at noe må gjøres.

– Vi opplever at det blir vanskeligere og vanskeligere å komme inn på det vanlige boligmarkedet. Gapet mellom lavere lønnsnivå og leienivå øker. Og er man for eksempel avhengig av inntektsstøtte, er det enda vanskeligere, sier han.

Fra politisk hold er det stor konsensus når det gjelder at vi har boligmangel. I tillegg er det en stor gruppe mennesker som synes det er spesielt vanskelig å finne overnatting. Sosiale boliger blir imidlertid ikke sett på som et alternativ. Det siste året har det imidlertid vært et skifte mellom partene. Spesielt Venstre har sagt at de ønsker å se sosialboliger.

– Boligmarkedet fungerer ikke. Ja, vi bygger mer nå, men det vil ta tid før konstruksjonen møter behovene. Det vi ser nå er at mange mennesker befinner seg mellom setene. De trenger en ny boligform, en ny form for sosial bolig. Boligbehov, ut fra folks behov, sier Jakob Olofsgård, Venstres talsperson for boligpolitikk.

Tanken er at trengende boliger kan gå til mennesker med lave økonomiske ressurser, men også til voldsofre, til personer med risiko for akutt hjemløshet, som bor under ekstremt trange kår eller som har medisinske behov.

– Vi ser på det som en liberal sosial boligpolitikk, hvor man setter det lille mennesket først, sier Jakob Olofsgård.

Fra de andre partienes side er motstanden større. Men Senterpartiet lukker fortsatt ikke døren. Men som et første skritt ønsker de å se en undersøkelse av hvordan en ny sosial boligsektor kan utformes.

– Vi tar ikke til orde for storstilte sosialboliger, men heller en park som oppstår i nabolag med blandede former for okkupasjon, forklarer Ola Johansson, talsperson for boligpolitikk.

Nei til kategorien hus

Miljøpartiet De Grønne ønsker ikke boligsosiale, men mener det trengs flere verktøy slik at alle som trenger bolig kan få det.

– Vi har allerede sosiale kontrakter og Housing First, men det trengs flere. I utgangspunktet synes vi det er viktig å hjelpe den enkelte ut av en midlertidig situasjon, i stedet for å ha permanente løsninger der folk langt fra boligmarkedet samles i særskilte boliger, forklarer partitalsperson for boligpolitikk, Emma Hult.

Men betyr ikke sosial boligbygging nødvendigvis at alle samles i spesielle boliger?

– Nei, det kan være en løsning at en viss andel av leilighetene i nybygg går til den som er lengst unna boligmarkedet. Og at huset da blir en vanlig kontrakt.

Også Venstre har gått imot sosial boligbygging. Boligpolitisk talsperson Momodou Jallow ser en fare for stigmatisering.

– Det blir spesialløsninger for de fattige. Nyankomne trenger bolig, barnefamilier som blir kastet ut, fattigpensjonister, trenger vi løsninger tilpasset hver enkelt? Det er ikke en bærekraftig boligpolitikk. For oss er det viktig å bygge en god generell boligpolitikk, der alle skal kunne finne bolig, uansett hvem man er. For å lykkes må staten ta mye større ansvar.

Han mener fortsatt Sverige bør se på Finland, men da når det kommer til hvor mye penger staten investerer i boliger. Sammenligningen av leieboerforeningen viser at forskjellen er betydelig – I Finland var boligbyggingsstøtten i fjor på 23 milliarder svenske kroner, mens den i Sverige var på 3,1 milliarder svenske kroner. I tillegg betalte Finland 22 milliarder svenske kroner i bostøtte, mot i underkant av 16 milliarder svenske kroner. Dette til tross for at den finske befolkningen er omtrent halvparten av Sveriges.

– I Finland går to prosent av BNP til statlig støtte til boligsektoren. Hvis Sverige hadde investert like mye, kunne vi først og fremst bygget utleieleiligheter i offentlig tjeneste. Det hadde løst mange problemer, sier Momodou Jallow.