Home » Tips fra Lotta Olsson: 5 nye detektivromaner

Tips fra Lotta Olsson: 5 nye detektivromaner

by Ashley Olsen

Det er plottet som gjør en detektivhistorie, selvfølgelig: det må være en god gåte, en kriminell etterforskning. Men det er ikke nok, den personlige beskrivelsen må også fungere.

Dårlige romanforfattere nøyer seg med å beskrive hovedpersonene sine gjennom noen få for tydelige, ofte merkelige egenskaper. Dette er vanligvis noen som nekter å adlyde ordre, noe som er interessant av flere grunner. Det er noen ganger et godt dramaturgisk element, som lar helten sette i gang på egenhånd og sette seg selv i livsfarlige situasjoner. Oftere enn ikke er det selvfølgelig vårt gamle bilde av helten som et fritt individ som utfordrer makt, slik vi selv aldri tør.

I disse dager har hovedpersoner ofte klare antisosiale trekk som er ment å representere autisme, hva sier det om vårt syn på sosiale evner i dag.

Dette kan selvsagt brukes i personbeskrivelser, men det må være mer av det i portrettene hvis de ikke vil forbli pinnefigurer, med trekk som minner mest om de tullete hattene som vil skille dem fra hverandre. Mennesker er alltid sammensatt, med et bredt spekter av egenskaper som det ikke alltid er mulig å bringe sammen.

Norske Helene Flood debuterte med «The Therapist», på svensk 2020.

Foto: Julie Pike

Det betyr ikke det forfattere kan la romankarakterene sine oppføre seg ulogisk, selv om ekte mennesker er ulogiske en gang i kvartalet. Men de ville vært fryktelig utrolige i romaner! Snarere bør en forfatter vise leseren i en troverdig kjede av hendelser at det gir full mening at hovedpersonen fra tid til annen oppfører seg som en idiot. Som den vanligste detektivhistorien, når helten til slutt må skynde seg med morderen til et sted hvor det er helt umulig å tilkalle hjelp.

Til en viss grad er det en sjangerkonvensjon, en avtale med leseren. Men en god forfatter lykkes med å gjøre karakterene hans så levende og hendelsesforløpet så troverdig at det aldri blir stilt spørsmål ved de mest absurde hendelser.

Personlige beskrivelser er selvsagt en utfordring for all slags fiksjon, men mysterieforfattere ser oftere ut til å neglisjere karakterene sine til fordel for spennende plott. Da blir det nesten uten unntak helt uinteressant, for hva som treffer en pinnefigur?

Fem nye detektivromaner

«Tilskueren» av Hélène Flood.

Foto: Bokförlaget Polaris

Få forfattere tar seg tid og rom til å konstruere hverdagen til hovedpersonene sine, men forsker Rikke i «Seeren» lever et overraskende troverdig liv. Hun er gift med Åsmund, de har vært et par siden tenårene, og de bor med sine to barn i en firemannsbolig hvor de deler hage med de tre andre familiene.

De deler også andre ting, skal det vise seg. Når naboen Jørgen blir funnet myrdet, havner Rikke i en alvorlig krise: Bør hun innrømme forholdet til ham, og i så fall hva gjør det med ekteskapet hennes?

Det er en psykologisk thriller av beste sort, der alle menneskene er de du har møtt på et tidspunkt og hendelsen er altfor lett å gjenkjenne: vel, du gjør feil og sier feil ting til feil folk. , og plutselig er du viklet inn i deres egne løgner, uansett hvor hvite de er.

Jamila ovenpå har funnet drapsofferet, og hun kan ikke begrense sitt engasjement til både saken og naboene. Svein, en annen nabo til huset, har noen ekle meninger, men hvor aggressiv er han? Kjenner naboene hverandre godt? Helene Flood forklarer hvordan vi vurderer miljøet ut fra relativt lite kunnskap.

Fremstillingen av barn er også feilfri, når foreldre ser ut til å vite alt om dem i småbarnsårene og egentlig ikke legger merke til hvordan barn begynner å utvikle livene sine utenfor foreldrenes åpenhet.

Helene Flood vekker persongalleriet sitt til live og konfliktene er merkelig lett gjenkjennelige. Hvor mye skal Rikke fortelle mannen sin? Er sannheten alltid det åpenbare valget? Hva blir konsekvensene av å avsløre deres hemmeligheter?

Dette er Helene Floods andre bok siden det anerkjente debutalbumet «Terapeuten» (på svensk 2020), og den er mye mer detaljert. Drapsmysteriet og forholdet følger hverandre tett og øker tempoet til et ekkelt crescendo.

SJ Bennetts

SJ Bennetts «Windsorknuten».

Foto: Forum

Den første boken i en ny serie, The Queen’s Detective Agency, der britiske dronning Elizabeth II i all hemmelighet løser mordmysterier. Selv om ideen er vanskelig å fordøye i det minste for oss som ikke liker det når virkelige mennesker blir utnyttet i litterære verk, er den interessant.

Dronningen er på Windsor Castle og hadde en av sine utallige hendelser da en ung russisk pianist blir funnet død. Var det russerne som begikk et attentat? Eller ligger det et mer privat motiv bak?

Det er et puslespill, men dronningens engasjement gjør at det føles som et skyggeteater: ikke legg merke til at dronningen er involvert. I stedet foregår det flere samtaler der hovedtemaet bare nevnes i forbifarten.

Selvfølgelig er mange detaljer vevd inn i den britiske kongefamilien, møblene og klærne til slottet. Men på toppen av det får du også samtidspolitikk.

«Elleve enkemenn» av Denise Rudberg.

Foto: bokmerkeredaktør

Da Denise Rudberg startet serien på spissen for forundersøkelsen Marianne Jidhoff og hennes kolleger, kalte hun det «elegant krim»: bøkene foregår på Östermalm, mye praliner spises av Ejes Choklad og går på Djurgården. Men mesteparten av tiden var den eleganse bare bakgrunnen, forbrytelsene var velvalgte, og Jidhoff en sympatisk hovedperson.

Selv nå er etterforskningen interessant når det gjelder moderne nettsvindel. En kvinnelig politiker møter en utpresser og ser en forbindelse til en mann hun kom i kontakt med på en datingside. Andre steder finner en enkemann sin drømmekjærlighet på nettet. Det tror han i hvert fall.

Et bra oppsett altså, men det er dessverre ikke en av de beste bøkene i serien. Det er skissert for raskt, som om tegningen hadde kommet sist.

Jenny Quintanas «The Perfect Hideaway».

Foto: Etta / Sekwa ​​Forlag

Det bør skrives essays om hvordan arkitektur brukes i detektivromaner, spesielt i England: bygninger låner ofte trekk fra skrekkromaner, med trapper og knirkende dører som skjuler hemmeligheter. Huset ved 24 Harrington Gardens i London er en shabby bygning, men det var der Marinas livshistorie begynte. Det er et hittebarn, som ble pakket inn i et sjal på trappa. Hvem foreldrene hennes var ble aldri avklart, i stedet ble hun adoptert.

Som voksen kommer hun selvfølgelig tilbake for å prøve å finne ut sannheten om sine forfedre. Hun leier en av leilighetene og begynner å rote gjennom husets historie. Det blir en kompleks historie om leietakere fortid og nåtid, deres besøkende og noen som fortsatt bor i området. Puslespillet kan settes sammen, selv om noen ønsker å skjule det som skjedde.

«Under falkens vinger» av Hans Carstensen.

Foto: Historier fra Sørlandet

Uvanlig og fartsfylt thriller om en tidligere hemmelig agent som må ha gått under jorden for tretti år siden etter å ha begått et skikkelig overtramp. Nå har hun i mange år bygget et nytt liv som førskolelærer og tobarnsmor i Gävle, hvorpå det plutselig dukker opp bekjente fra fortiden som trenger hennes kunnskap. Anna Nilsson, som hun er kjent i sitt nye liv, vender tilbake til agentlivet på et merkelig barnepikeoppdrag i Uppsala, for en syv år gammel jente hvis mor har forsvunnet. Myrdet?

Men det er også et annet drap i bakgrunnen, et drap på en jente for lenge siden. Denne gangen var det Anna Nilssons søster som ble myrdet, nettopp i Uppsala. Saken er fortsatt ikke løst.

«Under falkens vinger» er noe ujevn, men inneholder så mange små perler at den fortsatt er verdt å lese. Skildringen av omgivelsene er levende og detaljert, og skildringen av personen er imponerende.

Les om detektivromaner med mer av Lotta Olsson

Related Videos

Leave a Comment