Ingen snakker Småland og mye av Romantic Suite er strømlinjeformet. Ikke så mye å si om det, men hvor er elendigheten? Hvor er den avmagrede realismen som sto i kontrast til Jan Troells poetiske billedspråk? For til tross for at vi snakker om hvor mye de lider hjemme i Svedala, er det egentlig ikke synlig på nettet. Alle er litt for imøtekommende, har ikke dødsskyggen i ansiktet.
Nei, det er ikke hyggelig å sammenligne med Jan Troells mesterverk, men sammenligninger står alltid i kø inni fronten. Som filmnerd er det den 50 år gamle filmen som er «originalen», heller enn den romantiske oppfølgeren til Vilhelm Moberg.
Men det er nødvendig når de kommer til Amerika. Her får du en god blanding av episk og relasjonsdrama. Og vi kan virkelig ikke klage på maskinen. Det er et trykk på bildet, det er et troverdig, detaljert produksjonsdesign – og skuespillet er som det skal. Selv de minste utvandrerne har sine gode stunder på nettet.
Utvandrerne 2021 er en skapelse av sin tid og fremhever dermed Kristina (Lisa Carlehed) og barn mer enn Vilhelm Moberg eller Jan Troell, mens den treaktige Karl Oskar (Gustaf Skarsgård) blir stående i mørket. Dette er en rimelig revisjon ettersom den mannlige hovedrollen ikke er spesielt kompleks. Han vil bare videre, vekk fra den gamle, mens Kristina lider av mer interessante tanker, tvil og vantro. På den annen side er Karl Oskar den solide driveren av historien og den fremadrettede bevegelsen.
Manuset gir også et talende bilde av hvordan hierarkiene og maktposisjonene som den etterlatte familien har forskjøvet, utvikler seg ganske raskt, selv i USA. Kirkens menn prøver først å hindre folk i å forlate hjemlandet, og vil at de skal akseptere deres elendighet som en prøve fra Gud fordi det gjør dem lettere å kontrollere. Men når folk fortsatt er på reisefot, følger kirken med og sørger for å gjenopprette den gamle orden i det nye landet.
Budsjettet er ganske stort, i overkant av 120 millioner SEK, og med det ene kommer konflikten mellom den kreative og økonomiske gjengen til en produksjon som et amerikansk brev i posten. Det samme her, hvor den norske regissøren Erik Poppe ser ut til å ha måttet kjempe hardt for å beskytte synet sitt fra svenske produsenter som ville ha stor filmvaluta for pengene. Mer romantikk, mindre politikk, ville ønsket vært.
Imidlertid ser det ut til som vi har tatt en middelvei, om ikke gylden, i det minste funksjonell. Selvfølgelig er politikken der uansett, bare i det at det handler om at folk flykter fra sult for å søke en fremtid et annet sted. Parallellen med nåtiden er tydelig.
Enda mer aktuell politikk kommer i etterordet når vi ser klipp av mange ulike flyktningbølger, fra den gamle som dro til USA til den som nå flytter til vår del av verden. Ikke subtilt direkte, men vakkert – og dokumentarscenene gir faktisk mer vekt til visningen som nettopp ble avsluttet.
Kort sagt, absolutt ingen tvangslanding men heller ikke en åpenbar triumf.
«Reiseelsker. Twitter-forsker. Forfatter. Ekstrem kaffeguru. Ond popkulturfanatiker.»