ikke alle er sånn kan være stolt av et kallenavn som går nesten 700 år tilbake i tid, men vår gamle kong Albrekt av Mecklenburg fikk det unektelig da han ga dansk-norske dronning Margareta tittelen Kongebukse. Hun lo imidlertid sist da hæren hennes pisket opp Albrekts i slaget ved Falköping i 1389 og Margareta kunne senere utrope seg til regent over hele Norden.
Ja, du kjenner igjen konseptet Union Kalmar fra skolen (vagt…), men i denne pan-nordiske produksjonen tar maktspillet bak forbundet kjøtt og blod.
Eller i det minste parykken og sminken.
Det er ikke et deilig middelalder-sandwich med store beats og suggestive panoramaer, her er det lagt vekt på små begivenheter, noe som dessverre ofte er tilfelle når Norden lager film i kostyme. Det motsatte er rett og slett for dyrt.
Dronningens mann lenge død og sønnen Olof også, og for å sikre tronfølgen adopterer hun en mannlig slektning som, når vi går inn i handlingen, er i ferd med å bli kronet til konge. Under festlighetene dukker det plutselig opp en ung mann som hevder at han er Olof, at han ikke er død, men at han har sittet i tysk fengsel i femten år. Verken Margareta eller noen andre kan avgjøre om han snakker sant, og de politiske konsekvensene er forferdelige om han er den han er eller ikke. Unionens enhet står på spill.
Riktignok var Olof bare en tenåring da han forsvant, men det spennende premisset – at verken moren eller noen andre ved retten ville kjenne ham igjen – sitter i kors og trenger mye mental massasje for å komme gjennom. Men ok, så kanskje det var det.
Eller ikke.
Filmen er, som det meste av fiksjon i dag, «inspirert» av virkelige hendelser.
dansk Skuespiller Trine Dyrholm har heldigvis all empati og tilstedeværelse til å bringe en gammel museumskarakter til live, men manuset gir henne en liten krok eller to. Margareta er litt til bare, det skal brenne skikkelig. Linjer fra Pippilotta som «Jeg er ikke redd for noen!» hemmer psykologisk dynamikk og får dem til å føle seg oftere som bærer av filmskapernes moderne verdier enn den harde regenten det må ha vært å navigere i det politiske minefeltet i senmiddelalderen.
Men det er ingen tre soler vi snakker om. Virkelig ikke. I stedet et elegant og påkostet byggverk (etter nordiske standarder) med god sans for detaljer og omgivelser, og dialog som lar de mange kjente skuespillerne sette tonen.
Regissøren og Medforfatter Charlotte Sieling har en lang historie som bruksregissør for bestemte serier, som de siste årene har gitt henne en plass i den amerikanske TV-fabrikken, men slutten er ikke oppløftende. I stedet tøff og konsekvent, der kraftspilleren Margareta til slutt dukker opp i mørk prakt.
«Kaffeaholic. Livslang alkoholfanatiker. Typisk reiseekspert. Utsatt for apatianfall. Internett-banebryter.»