Utbredelsen av dokumentarer på strømmetjenester gjør det vanskelig å velge hva du skal se. Hver måned velger vi tre sakprosa-filmer – klassikere, oversett nyere dokumentarer og mer – som vil belønne tiden din.
«Sykehus» (1970)
Fra hans første film, «Titicut Follies», spilt inn i State Prison for Insane Criminals i Bridgewater, Massachusetts, til fjorårets «City Hall», spilt inn i Boston, har den store dokumentarfilmskaperen Frederick Wiseman laget et korpus av verk – » filmene,» kaller han dem fortsatt – som fungerer som et bibliotek av institusjoner, for det meste, men ikke utelukkende amerikanske. Det er slående å vurdere hvor sammenhengende hans undervurderte stil har holdt seg i mer enn fem tiår. og hvor bra han var tidlig i karrieren. Hans fjerde spillefilm, «Hospital», spilt inn i 1969 på Metropolitan Hospital i New York City, hadde en grad av tilgang som personvernregler sannsynligvis ville gjøre det vanskelig i dag.
Han er også den beste visemannen i miniatyr, fordi sykehus dekker så mange emner han ville vende tilbake til: behandling av mindreårige. Det sosiale beskyttelsessystemet. Fattigdom. Misbruke. Wiseman var ikke engang ferdig med medisin: to tiår senere, i «Near Death», hans lengste film og en plausibel kandidat for sin største, tilbrakte Wiseman tid på en intensivavdeling på sykehuset. Beth Israel Hospital i Boston, observere pasienter på slutten av livet og leger som krangler om vanskelige samtaler.
Hvis «Near Death» presenterer menneskeheten i sin mest skjøre, finner «Hospital» fremfor alt medfølende leger som behandler, ved fullmektig, tumulten og kaoset i selve byen. En pasient ankom etter en overføring som en lege sa var livstruende. En mann presenterer seg med en blodig nakkeskade som viser seg å være bra, men nesten påvirket en større blodåre. I en slående scene for tiden, følger en psykiater en pasient i å akseptere hans homoseksualitet, uten å forsøke å endre den. En jente ber den kritisk syke moren sin om ikke å bekymre seg, minutter etter at Wiseman viste en raggehåret prest som svever i nærheten.
Men i tilfelle «Hospital» ser håpløst mørkt ut, inneholder den også en av Wisemans morsomste sekvenser. En hippie som har tatt det han frykter er dårlig meskalin, forteller alle som vil høre det (inkludert en uforstyrret lege) at han ikke vil dø. Etter litt ipecac og en rekke oppkast som ville vært behagelig i en Mel Brooks-komedie, har han det bra.
«Oppgaven» (2017)
Hva er oppgaven? Dette er aldri helt klart i den fascinerende hybriden av dokumentariske og psykologiske opplevelser til konseptkunstneren Leigh Ledare, filmet over tre dager ved School of the Art Institute i Chicago i mai 2017. Filmen ligger helt i ett rom, og observerer noe kjent som «Konferanse om gruppeforhold», en samling som samler fremmede for å utforske dynamikken som danner seg. (For de uinnvidde er dette mer som gruppeterapi enn et forretningsmøte.) Deltakerne kommer fra en rekke aldre, raser og sosioøkonomisk bakgrunn. Blant dem er en håndfull «konsulenter» – psykologer som ikke kan skilles visuelt fra de vanlige medlemmene i gruppen, selv om deres rolle i å regissere og potensielt dominere diskusjonen vil bli undersøkt og revurdert før slutten av filmen.
Det eksakte emnet for diskusjonen er gjenstand for debatt: det nærmeste «oppgaven» til en definisjon er at subjekter forventes å undersøke sin oppførsel i «her og nå». (Noen ganger rapporterer til og med deltakere at de er forvirret over hva de snakker om; en del av moroa er å observere reaksjoner og ansiktsspråk, og når folk avbryter.) Samtaler dreier seg om ideer om sårbarhet, utsatthet, stereotypier og selv om folk spiller maktspill avhengig av på hvor de velger å sitte. Tilstedeværelsen av kameraene – og Ledare selv – kompliserer saken. Deltakerne lurer på om de ville oppført seg på samme måte hvis de ikke var klar over å bli tatt opp. Noen ganger blir praten opphetet. Når en mann viser seg å være en Trump-velger, stenger en kvinne ham og krever at politikken holder seg utenfor bordet.
«Hvis det er så bra som det blir, hvordan kom vi dit vi er som art? En mann spør på et tidspunkt og får seg til å le. Men temaet for «Oppgaven» er dødelig alvorlig. Det ser ut til å fange intet mindre enn prosessen der folk lærer å stole på hverandre – og ikke helt lykkes.
«Jawbone» (2019)
Alle som er bekymret for at sosiale medier skal bli en erstatning for det virkelige liv, vil ikke finne trøst i Liza Mandelups surrealistiske og ofte morsomme dokumentar, som fordyper seerne i en verden av livestreaming-influenter. (Disse er forskjellige fra Instagram-influensere. Fortsett!) Med drømmer om berømmelse arrangerer Austyn Tester, en tenåring med Bieber-cap i East Tennessee, jevnlig videochatter der han synkroniserer med sanger og gir komplimenter til fanskaren hennes av tenåringsjenter, som virker opprømt ved den minste antydning til oppmerksomhet. Noen ganger skjer disse interaksjonene personlig, som når Austyn kunngjør at han vil sette opp et møte på en food court en torsdag ettermiddag. En jente forteller henne at hun kjørte to timer for anledningen. Han er en balsam for usikkerheten til følgerne hans: en allsidig venn, kjæreste, forelder og mental helserådgiver de ikke engang trenger luksusen av å kjenne i det virkelige liv. Som 16-åring trenger han tilsynelatende ikke mye livserfaring for å erstatte disse tingene heller.
På sin side virker Austyn oppriktig når det gjelder hennes ønske om å lyse opp folks dager – en alvorlig en som Mandelup setter opp mot det mørke miljøet rundt henne, inkludert en husinvasjon. med katter. Austyns mor sier at faren hennes hadde rusproblemer og banket dem opp, men Austyn mener han er flink til å forfalske lykke til han gjør det. (Når det ser ut til at han ikke vil, begynner problemene hans.)
For å vise samfunnet Austyn håper å bli med i, følger Mandelup Michael Weist, en tenåringssjef i Austyns arbeidslinje, til Los Angeles. Han beskriver veiledning av nye influencere som en slags tidsbestemt gullrush. (Dette bestemte kjendismerket har en tendens til å være flyktig.) Han ser også knapt eldre ut enn kundene sine. Men Michael tror ikke Austyns «Like»-tall er der de burde være. «Jeg ville ikke røre ham,» sa han.
«Popkulturfanatiker. Introvert. Hengiven matbanebryter. Bacongeek. Livslang kaffeevangelist.»