Det var uken da de største og mektigste organisasjonene i idrettsverdenen ble talspersoner for diktaturet.
Presidenten for Den internasjonale olympiske komité, Thomas Bach, kunngjorde at han hadde vært i kontakt med den savnede kinesiske tennisspilleren Peng Shuai.
Alt var bra med Peng Shuai, lovet IOC-basen og var raskt og ubehagelig en propagandadokk for Beijing i forkant av vinter-OL. Jeg trodde ikke at troverdigheten til IOC når det gjelder åpenhet kunne synke lenger. Det kom.
Et par dager senere Det internasjonale fotballforbundet Fifa skal ha kommentert hendelsen med norske NRK-journalister som ble arrestert og varetektsfengslet i Qatar etter å ha jobbet med å undersøke de elendige forholdene til gjestearbeidere som bygger VM-arenaer.
Fifas kommentar var alt annet enn en kraftig markering mot Qatar.
Fifas kommentar var så søt og sinnssyk at den bare hadde ett mål – ikke å kollidere med lederne for neste VM-nasjon.
Handlingene til FIFA og IOC gjenspeiler hån mot alle de millioner av mennesker som driver med disse idrettene og ønsker renere spill og bedre forhold for arbeiderne som gjør mesterskapene til virkelighet.
Det er så trist, skummelt og skjelven at det høres ut som en stor spøk men alle latterene setter seg fast i halsen min.
For til tross for alle fordømmelsene og avsløringene, til tross for alle de gode foreløpige rapportene om mishandling, Fifa og IOC, vet du og jeg og alle at:
Når Frida Karlsson spurter mot Therese Johaug om gull i fjellene over Beijing, når Emil Forsberg prøver å utfordre Jordan Pickford på straffemerket på et luksusbygg i Doha…
… Så ingen ønsker å tenke på politikk.
Det er derfor de hvem som styrer IOC og Fifa kan fortsette å opprettholde en så flat posisjon overfor diktaturene som skal ha sitt mesterskap.
De vet at alle TV-kanalene vil sende diktaturspill på sine forskjellige kanaler.
De vet at publikum kommer til å sitte foran showene fordi de har gjort det i alle de tidligere diktaturmesterskapene.
Sport er fremfor alt et spørsmål om politikk.
Sport handler enda mer om penger.
Det er derfor sponsorene og TV-selskapene og andre som legger penger i sport, de som virkelig kan presse store organisasjoner til å handle sterkere.
Ettersom sporten har blitt mer politisk de siste årene, var starten da NFL-spilleren Colin Kaepernick knelte ned under nasjonalsangen. Men katalysatoren som virkelig fikk ting til å skje var at Nike støttet Kaepernick i en massiv reklamekampanje.
Markedet reagerte positivt og andre finansfolk og andre idretter ble hekta.
Det er det samme Nike, som nå kritiseres av basketballstjernen Enes Kanter for sin omfattende virksomhet i Kina.
Hvordan reagerer Nike på denne kritikken?
Med stillhet.
Sport og politikk går bra sammen så lenge det ikke skader kombinasjonen idrett og penger.
Heldigvis er vi ved slutten av en mørk periode i idrettens historie da diktaturer vant mange mesterskap. 2022 blir et mørkt år med vinter-OL i Kina ved start og VM i Qatar på slutten.
Dette er premien til sportens verden kan lønne seg å være i en kjedelig flathet i en periode da store mesterskap skulle deles ut. Nå for tiden vil det være et fryktelig og sunt liv, bare Hviterussland vinner et ungdomsmesterskap.
At OL arrangeres i Beijing skyldes også at det kun var to kandidater. Kina og Kasakhstan. Det var et valg mellom pest og kolera om hvor lekene skulle ende.
Hvis du ser på fremtiden, går vi mot bedre tider. Kommende fotballmesterskap vil finne sted i England (EM) og Australia/New Zealand (VM) for kvinner og Tyskland (EM) og Nord-Amerika (VM) for menn.
Ved neste OL vil det brenne i Frankrike, Italia, USA og Australia.
På den internasjonale fotballarenaen virker imidlertid mørket kompakt.
Bedrifter og enkeltpersoner diktaturer kommer i økende grad inn i europeiske klubber. Partisanenes spredte demonstrasjoner er som en kamp mot vindmøller. Disse møllene maler mer og mer av fortidens fotball.
Og lederne av europeiske UEFA lever konstant med trusler om flukt fra de største klubbene. Champions League kan vise fotball på grensen til perfeksjon, men alle firmanavnene rundt banen minner meg stadig om prisen på perfeksjon, hvor pengene kommer fra og det gjør engasjementet mitt kult.
Når det er vår, når det er sluttspill, da er det annerledes. Da er jeg som folk flest vil være under Beijing-OL og VM i Qatar. Oppslukt i sport og konkurranseøyeblikket og så vant diktaturene.
Til syvende og sist: Samtidig blir kontrastene og avstanden med svensk seriefotball større og større og det virker ikke så problematisk lenger.
Svenske klubber har ikke pengene og stjernene som er i utlandet. Heldigvis har ikke Sverige samme eier heller.
«Kaffeaholic. Livslang alkoholfanatiker. Typisk reiseekspert. Utsatt for apatianfall. Internett-banebryter.»