Svetlana Johnsen frykter sikkerheten til familien hennes i Ukraina

Telefonen ringer konstant. Den står på et bord i kafeteriaen til Vikingaskeppet skøytearena i Hamar, hvor verdenscupen i all-round skøyter arrangeres. Svetlana Johnsen sitter sammen med datteren Anne Marie. De snakket nettopp med Svetlanas mor, som sitter fast i byen Sumy i det nordøstlige Ukraina, som ble hardt rammet av den tidlige russiske invasjonen.

– Mamma er i sjokk, sier Svetlana. Hun hører bombardementene og ser de russiske flyene ankomme fra Kursk som ligger bare 15-160 km unna, på den andre siden av grensen. Vi prøver å få henne til å komme hit, men situasjonen er vanskelig å se. Togene går ikke og situasjonen på veiene er usikker.

– Moren min er et etterkrigsbarn men tantene mine ble født før andre verdenskrig. Tenk deg å måtte gjenoppleve barndommens grusomheter? Det er helt uvirkelig. Jeg ser bildene derfra…dette er de samme gatene jeg gikk i som barn.

Svetlana Johnsen kom til Norge 1995 – samme år som hun ble ukrainsk sprintmester – og har siden den gang bodd i Hamar-regionen. Hun konkurrerte for Ukraina ved de olympiske leker 1998 i Nagano, hvoretter hun avsluttet sin aktive karriere. I Norge ble hun politisk aktiv og satt på Stortinget for Fremskrittspartiet den siste perioden. Nå jobber hun som leder for flyktningmottaket i Alvdal.

Under VM jobber hun som publikumsmoderator. Svar på spørsmål og vis folk direkte på tribunen. Et kort øyeblikk får det ham til å tenke på noe annet.

Samtidig prøver hun å organisere hjelp på nett. Folk kontakter henne stadig og ber henne om informasjon og hjelp. Sumy Central Hospital sendte henne en liste over nødvendigheter; dehydrerte medikamenter og manglende utstyr. Foruten å få tak i ting, er det store spørsmålet hvordan man kommer seg til de krigsherjede områdene østover fra den polske grensen.

– Vi har ikke distribusjon i Ukraina og det må gjøres raskt. Ellers er det for sent.

Svetlana opprettet et nettsted på Facebook for å bringe folk sammen. Hun er også online de fleste timene på døgnet og prøver å finne folk å kontakte for de gode tingene. Det er allerede samlet inn en stor sum penger for å kunne kjøpe medisinsk utstyr. Nå samler de inn penger til en drone.

Mange i skøyteverdenen har bånd til Ukraina. Fra sin plass som gjest for publikum på tribunen snakker Svetlana kort med den nederlandske treneren Konstantin Poltavets fra Kharkiv. Samtalene fokuserer på situasjonen til familiene – som ble igjen, som klarte å evakuere til relativ sikkerhet i det vestlige Ukraina, dit de forventes å dra hvis de klarer å komme seg ut av landet.

I Hamar arena henger det ukrainske flagget i taket sammen med deltakerlandenes flagg, til tross for at ingen ukrainske skiløpere er på plass for å konkurrere. En symbolsk solidaritetsgest som Svetlana og Anna Marie Johnsen setter pris på.

Ikke russiske skiløpere heller eller Hviterussland er på plass. ISU International Skating Union valgte sent i mesterskapet å stenge land på grunn av invasjonen. Svetlana Johnsen mener det er en viktig merkevare.

– Jeg har aldri sett hvordan hele samfunnet reagerer så enstemmig. Alle småmerker er viktige for å vise Russland og det russiske folk at dette ikke er akseptert.

Svetlana Johnsens far er fra Russland, og hun har også kontakt med slekt og venner der. Hun sier det er sjokkerende hvor påvirket de er av russisk propaganda og informasjonen de mottar fra statslojale medier. Når Russland vedtar nye lover som setter strenge straffer for rapportering av annet enn offisielle uttalelser, reduseres også sjansene for at de endres.

Jeg har venner jeg har kjent i over 20 år som ikke lar seg overbevise. De forsvarer Russland

– Jeg har venner jeg har kjent i over 20 år som ikke lar seg overbevise. De forsvarer Russland. De mener at Ukraina var en sikkerhetstrussel mot Russland, at vi har atombomber og våpen som vi skyter mot russiske soldater. At vi bruker sivile som menneskelige skjold, sa Svetlana oppgitt.

– Tantene mine bor i St. Petersburg. Vi har få kontakter. Nå skrev jeg at vi har en krig, at moren min lever under bombingene. De svarer at det er svært usikre opplysninger.

– Når folk tier, er de enige.

Svetlana og datteren Anna Marie var i Ukraina og besøkte familien sist for to år siden, før pandemien. De hadde billetter til å reise over nyttår, men valgte å bli hjemme på grunn av den prekære situasjonen etter at Russland begynte å flytte tropper til den ukrainske grensen.

Svetlana Johnsens barn kjenner godt til Ukraina. De snakker russisk og litt ukrainsk. Familien tilbrakte alltid sommerferien med å sole seg og bade på Krim hvert år frem til Russland okkuperte halvøya i 2014.

– De kjære stedene vi har, de kjære minnene fra oppvekstårene. Når vi fysisk kommer tilbake dit når krigen er over forhåpentligvis for å se ødeleggelsene som krigen medfører. Dette er minner som jeg vet vi kommer til å ha og som jeg helst ville klart meg uten.