Ola Larsmo: Rasebiologiinstituttet i Lundborg var ikke først

Det har gått hundre år siden National Institute of Racial Biology (SIFR) åpnet dørene i huset til dekanen i Uppsala, rett overfor katedralen. Den har, som den skal, fått bred oppmerksomhet. Jo mer lys vi kaster over dette mørket, jo bedre. Likevel er det noen innlegg som får meg til å svirre inni meg, selv de seriøse. Hvor mye utglidning tåler vi hvis vi samtidig ønsker å spre et sannferdig bilde av overgrepene mot de fattige og de diskriminerte minoritetene?

Gang på gang kommer vi over rapporter om at Herman Lundborgs institutt var «verdens første rasebiologiske institutt» eller «verdens første statlige rasebiologiske institutt». Ordene har spunnet i artikler, bøker, tv-programmer og finnes også i vitenskapelige avhandlinger. Det som er interessant er at ingen angir kilden til denne viktige uttalelsen. Hvor kommer det fra?

Etter den store debatten om den svenske steriliseringspolitikken som fulgte Maciej Zarembas artikler her i DN, publiserte det prestisjetunge tidsskriftet Scandinavian Journal of History 1999 et stort temanummer (bd. 24). I sitt essay «International Eugenics: Swedish Sterilization in Context» gjennomgår medisinsk historiker Paul Weindling datoer i rasebiologiens historie. Det kan sees her at Svensk förening för rashygien, en lobbyorganisasjon med stor vitenskapelig autoritet blant medlemmene og som fulgte både ideen om et institutt og steriliseringslover, ble dannet så tidlig som i 1909. Dette er bare fire år etter den tyske rasebiologiens far Alfred Ploetz «morselskapet». Men når det gjelder Lundborg-instituttene, er det vanskeligere. Spørsmålet er, hva menes med «først»?

Weindlings liste inneholder de viktigste rasebiologiske forskningsinstituttene i verden. Den første ut var grunnleggeren av rasebiologien, den til Francis Galton i 1905, tilknyttet University of London. En rekke andre institutter hadde også blitt etablert før Lundborgs, inkludert Charles Davenports svært innflytelsesrike Eugenics Records Office (ERO) ved Cold Spring Harbor på Long Island nær New York, som ble grunnlagt i 1910, og den tyske universitetsavdelingen for «genealogy-demography». psykiatri» som i 1918. Det kan hevdes at i likhet med norske Jon Alfred Mjøens Winderen Institutt i Oslo (1906) eller den mye større ERO i Davenport, stort sett ble finansiert av private midler, og at det derfor var viktig for Lundborgs Institutt å kunne signere med begrepet «stat». Samtidig er det klart at instituttet i Galton fra 1905, det tyske instituttet fra 1918 samt det sovjetiske instituttet i Leningrad fra 1921 i hovedsak ble finansiert av offentlige midler. Lundborg selv var ikke fremmed for å søke private sponsorer og håpet blant annet på tilskudd fra Rockefeller Foundation, som kanaliserte penger til ORE, men var veldig dårlige til å få slike tilskudd.

I rasebiologiens historie Det er altså en rekke forskningsinstitutter som ble til både før og etter Lundborg, og som ble finansiert av både offentlige og private midler eller gjennom en blanding. Så hva mener vi med «først»? Og hvor kommer egentlig flekken fra?

Å overdrive sin egen mening og formidle selvovervurderingen som rasebiologer selv har satt på beina er feilinformasjon.

Det er mulig å finne kun én kilde til utsagnet, og det er Herman Lundborg selv. I den første og siste «Meddelelser fra Statens rasebiologiske institut», en brosjyre utgitt i anledning åpningen av instituttet i 1922, fremhever Lundborg som vanlig sin egen betydning. Han påpeker at Sverige lenge har vært veldig langt fremme innen medisin. I heftet kan du lese følgende:

«Det synlige resultatet for Sverige er bl.a. a., at det er opprettet et forsøksinstitutt for biologisk arv i Skåne under ledelse av prof. Den erfarne ledelsen av Nilsson-Ehle og nå i 1922 en rasebiologi i Uppsala under forfatteren. Sverige har vært ekstremt fremsynt. Det er den første kulturstaten i verden som noen gang har innsett viktigheten av rasegenetisk og biologisk forskning og har vist seg villig til å støtte den med offentlige midler. »

«Den første kulturelle staten i verden …»

Det Lundborg ønsket var samme type statlig finansiert institutt som plantegenetikeren Herman Nilsson-Ehle fikk, i kraft av solide resultater. Nilsson-Ehle Planteavlsinstitutt ble også brukt som et sterkt argument på Riksdagen – det fantes vel allerede et lignende?

Han avviste ideen om en «vanlig» institusjon, og derfor må saken tas opp i Riksdagen, noe nettverket bak Svensk förening för utslettshygiene forsikret. Men det kom aldri noen historiske funn fra SIFR i Uppsala. Som Maja Hagerman beskrev i sin biografi om Lundborg, «Dearest Herman» (2015), forsvinner Lundborg tidlig mens han vandrer i Lappland og for evig måler og fotograferer den samiske befolkningen, i et forsøk på å finne vitenskapelige bevis på de «ugunstige effektene av raseblanding». . Men det eneste som gjensto var pyramider av meningsløse tall og århundregamle, men åpne, traumer hos de som hadde vært utsatt for hans «forskning».

Jeg hører motargumentet: Åh, virkelig? Vil du minimere lidelsene til et vitenskapelig og politisk etablissement opprettet for hundre år siden ved å plassere det svenske instituttet i en «sammenheng»?

Svaret er nei. Lundborg og mange vitenskapsmenn rundt ham, både i og utenfor Sverige, sympatiserte med nazismen og ga «vitenskapelig legitimitet» til dens terror. Tyske rasebiologer, som raskt gikk inn i det nazistiske maktapparatet, refererte gjerne til Lundborginstituttet, hvor de også underviste på 1920-tallet, men det var de som underviste her, ikke omvendt. De refererte like gjerne til det større amerikanske instituttet i Davenport eller det mindre i Mjøen i Norge.

Men det er en merkelig svensk eksepsjonalisme som noen ganger dukker opp i diskusjoner som dette. Kan vi ikke være best og først, som Lundborg anså seg for å være, kan vi i det minste ha vært dårligst og kledd nok til å snakke åpent om det?

Det er selve kjennetegnet på et demokrati at man åpent katalogiserer mørket i sin egen historie, som historikeren Tony Judt har sagt. Så langt er svensk selvkritikk et helsetegn. Men å overdrive sin egen mening og formidle selvovervurderingen som rasebiologer selv setter på beina, er feilinformasjon.

Svensk historie blir også mer og mer en politisk flaggermus dag for dag, derfor må vi skryte av fakta. I propagandafilmen til Sverigedemokraterna før forrige valg ble det uttalt rett ut at det var de svenske sosialdemokratene som var ytterst ansvarlige for Holocaust: de ville ha grunnlagt instituttet av seg selv og deretter ha trent nazisttyskere til rasebiologi . De fleste historikere trekker på skuldrene og synes det er for sprøtt til å fortjene kommentarer. Men på sosiale medier sluker de utsagnet som dagens sannhet. Var det ikke sant at dette svenske instituttet var «det første i verden»? Sa de det på Aktuellt?

Problemet er at vi fortsatt tror Herman Lundborg. Fylt med sin narsissistiske storhet ønsker han å være en pioner i et internasjonalt perspektiv, og andre institutter rundt om i verden forsvinner da. Ingen så virkelig svindelen hans.

Les mer tekster av Ola Larsmo